mandag 31. desember 2018

Årets bloggkommentator 2018


Årets hendelse: I bryllupet til Jakob og Isobel . Andre interessante hendelser: Påskeferie i Moen (skaffet et elektrisk piano til å ha der for å kunne drive med min hobby). Teodor ble med på å lage blogginnlegg (det var for vanskelig for min nevø. Kanskje vi burde prøve igjen i 2019?)

Fotball: Ranheim hadde en solid sesong i eliteserien (første gang i toppligaen siden Hovedserien 1955–56. De avsluttet med 42 poeng og 7 plass. De spilte uavgjort mot RBK borte. I Norge er det altså ikke så stor forskjell mellom hobby-fotballspillere og heltids-fotballspillere: Kort om eliteserien i fotball 2018).

Jeg tipper RBK fansen synes det er greit at Kåre Ingebrigtsen ble sparket fra RBK, så lenge den permanente erstatteren er bedre (eventuelt blir fansen ganske rasende).

Frankrike vant fotball-VM i Russland (der Spania og Tyskland skuffet, mens Kroatia overrasket. Jeg tippet Brasil som vinnere, men tok altså feil da de ble slått ut i kvartfinalen).

Filosofi: Det har blitt noen innlegg av mer filosofisk art, der hvor jeg blant annet har skrevet om viktigheten av gode intensjoner, og stilt spørsmålet: Hva kan eller vil motivere folk til å være rettferdige i stedet for egoistiske? Jeg kar produsert noen tanker om egoisme.

Kultur: Det har vært et år der #MeToo kampanjen i høyeste grad har eksistert.

Mangel på ytringsfrihet: 28 mars i år havnet Wikileaks grunnlegger Julian Assange i isolasjon, og jeg valgte å engasjere meg på vegne av han. Jeg har forstått mer av den makten amerikanske og britiske psykologiske operasjoner har over mye av verdens medier, siden de kan få det som burde vært oppfattet som folkehelt (Assange) til å bli oppfattet som en skurk. Kanskje vi får vite en dag hvorfor en den engelske avisen The Guardian, har valgt å produsere så mye anti-Assange propaganda i år.

En blogg med forbedringspotensiale: Jeg antar at jeg i år har mislyktes i å produsere innlegg etter Jakobs smak, siden han ikke har produsert noen kommentarer på bloggen siden september 2017. Kom gjerne med kommentarer angående årets ulike innlegg, eller bloggen som helhet. Hva ønsker bloggleser seg for bloggen i 2019? Jeg skal forsøke å produsere minst ett innlegg per måned.



Slik fordeles poeng for året bloggkommentator 2018:


Januar: 3 innlegg (3 mulige poeng)

Kristian: 3
Pawel: 2
Nils: 1

Februar: 2 innlegg
Brage: 2
Pawel: 2

Mars: 2 innlegg
Brag: 2
Pawel: 1
Kristian: 1
Nils: 2

April: 2 innlegg
Kristian: 2
Nils: 2
Pawel:1
Brage: 2
Stine: 1

Mai: 1 innlegg
Kristian: 1
Pawel: 1
Nils: 1

Juni: 1 innlegg
Brage: 1
Kristian:1

Juli: 2 innlegg
Kristian: 2
Nils: 1
Pawel: 1

August: 1 innlegg
Pawel:1

September: 2
Pawel: 2
Kristian: 2
Brage: 2

Oktober: 1 innlegg
Pawel: 1
Brage: 1

November: 1 innlegg
Anonym: 1
Pawel:1

Desember: 1 innlegg
Brage 1

Sum alle måneder:
Pawel: 13 poeng
Kristian: 12 poeng
Brage: 11 poeng
Nils (i år også kjent som GiskeSliterNils, PåskeNils, GodfasjaNils, spanskDude, RilNils, FlirosofNils, BloggNils): 7 poeng.
Stine: 1 poeng
Anonym: 1 poeng.

Gratulerer til Pawel som er årets vinner...


Årets kommentator har vært kåret siden 2012. Nils har vunnet flest ganger.

Nils: (4 blogg-år vunnet)  2012, 2013, 2014, 2015 (delt med Kristian)
Brage: (2) 2016, 2017
Kristian: (1) 2015
Pawel: (1) 2018
Lagt inn av kl. 3 kommentarer:

fredag 21. desember 2018

Jeg gav litt opp på prosjekt "mindre skjermtid"


Jeg reduserte jeg min skjermtid ganske radikalt de første dagene: minst 80% reduksjon. Det gikk mindre enn en uke før jeg ble lei denne endringen. Per dags dato satser jeg lite på prosjektet.

Mine ikke-skjerm aktiviteter har blant annet vært å sitte i stol å slappe av, bake brød eller lage annen mat, spille piano, besøke Teodor og Eline, dra på practicaen til Trondeheim tango på tirsdager, gå tur med hunden Varga, dra til Pirbadet med Kristian, og lese bok. Dette høres kanskje hyggelig ut, men i lengen følte jeg at noe manglet (jeg kommer tilbake til det senere).



Boken på bildet er Johan Galtungs "Peace Economics - From a Killing to a Living Economy". Grunnen til at jeg skaffet boken, kan ses gjennom noen få twitterposter.




En bruker ved navn Gøran lagde tweet med utgangspunkt i dette, og fikk svar av Galtungs bruker.


Kjernen i Gørans tweet ville jeg oversatt omtrent slik: Det er den overliggende bedrifts-grådigheten, som bruker underliggende konflikter for sin velstand- og makt- akkumulasjon, som må fjernes.

For noen vil en slik tweet oppfattes som konspiratorisk. Selv har jeg den oppfatningen at det er mye sannhet i den. Jeg fikk med en gang en assosiasjon til det amerikanske samfunnet: det er et samfunn det de rike kan mer eller mindre kjøpe den politikken de ønsker, mens de fattige har liten innflytelse.

De rike kan også undertrykke sannheten om dette, fordi de også eier det meste av medie-bedriftene der.  Jeg opplevde det derfor slik at svaret Galtung ikke fungerte for det amerikanske samfunnet. Jeg valgte derfor å involvere meg litt.

Galtungs tweet ville jeg oversatt omtrent slik:

Praxeologi
Trinn 1 = Identifiser behovene til de spesifikke bedrifts-subjektene/individene/emnene som bærer de interessene du nevner.
Trinn 2 = Identifiser de som har fått sine behov fornærmet av "grådigheten"
Trinn 3 = Identifiser den interaktive kontradiksjonen i form av midler og mål. Så: Forvandle dem.

(Jeg er usikker på hva som er en passende oversettelse av "corporate subjects". Jeg tror det er snakk om de ulike styremedlemmer som sammen tar avgjørelser på vegne bedriften, og/eller den/de som eier bedriften, som kan for eksempel være enkeltpersoner eller aksje-eiere. Ordet er kanskje ment å dekke alle disse mulighetene, og kanskje mer, for eksempel hele skoler av tankegang som er dominerende i bedriften)

Problemet jeg så i denne praxeologien, var at interessene hos dem ved trinn 1, kan være slik at trinn 2 og 3 blir irrelevant. Jeg tenkte da spesifikt på bedrifter som tjener penger på å selge våpen og ammunisjon. Bedrifter som tjener penger på krig, har kanskje ingen interesse av å stoppe den, altså dermed gjør trinn 2 og 3 irrelevant.

Jeg la med noen statistikker som antyder at det ser ut til å være slik i USA, og at det har kun forverret seg de siste 10-20 årene. Fra The Pentagons egne pairer via David DeGraw via Lee Camp: statistikken sier at George W. Bush slapp 24 bomber per dag i gjennomsnitt i sin presidentperiode.

Fredprisvinneren Barack Obama hadde et gjennomsnitt av 34 bomber per dag. Donald Trump, gjennom sitt første år som president, slapp i gjennomsnitt 121 bomber per dag. Det er kanskje rimelig å anta at bedrifter knyttet til den amerikanske våpenindustrien, er fornøyd med å ha Trump som president, siden de tjener så mye penger på han?







Mine tanker om boken kan jeg skrive om i et fremtidig innlegg.

...

Skjerm og Internet gir fantastiske muligheter til å forsøke å følge med hva som foregår i verden. Kanskje jeg må innrømme at jeg opplever det som om min hverdag mangler noe, dersom jeg ikke bruker en hvis mengde tid på nettopp det. Det er ikke mange som for eksempel prater om de 21 billoner av dollar (21 000 000 000 000 US$)  som The Pentagon har rotet bort.



Hvor mange vet at det i 26 av statene i USA finnes lov som forbyr borgere å boikotte eller kritisere Israel?



Hvor mange vet at Cynthia McKinney (politiker og aktivist) mistet jobben sin fordi hun nektet å sverge allianse til Israel?



Liten oppdatering 23 desember 2018: Da jeg først skrev denne delen av bloggen, glemte å tenke på at en eventuel bloggleser lett vil kunne finne på å avise all infomasjon RT (Russia Today) som potensielt sant, fordi de antar at RT kun er russisk propaganda. Jeg glemte også at wikipedia har ordet konspirasjonsteorietiker knyttet til Cynthia McKinney.

Derfor ser jeg det som en tabbe at jeg ikke referete til Glenn Greenwald og The Intercept i stedet (som jeg antar er en kilde folk har mer tillit til):


Oversatt (og som bekreft er at det er høyst reelle lover): Amerikanske borgere blir sperret fra arbeid eller kontrakter, dersom de ikke sverger på å at de vil unngå å boykotte Israel.

The Real News: Senators Sneak Amendment to Make Israel Boycott Illegal

Bernie Sanders:  Sanders, Feinstein Oppose Inclusion of Israel Anti-Boycott Act in Appropriations Bill

...

Ja, ja... Jeg får vel filosofere litt over min skjermbruk en gang i blant. Hva tror bloggleser?
Lagt inn av kl. 2 kommentarer:

søndag 18. november 2018

Prosjekt "redusert skjermtid"


For noen dager siden kom jeg til å tenke på at det kunne være sunt å redusere den mengden jeg daglig bruker foran en eller annen skjerm. Jeg mener å ha hørt at barn ikke bør bruke mer enn en time foran en skjerm per dag. Hvis et barn klarer det, så børe jeg også kunne klare det.
Jeg har brukt mer tid på i sitte i stillhet og slappe av. Over tid kan det blir noe kjedelig å forsøke å slappe av. Jeg har hørt at det kan være sunt å utsette seg for situasjoner der hvor man risikerer å oppleve kjedsomhet. Veritasium har en video om "The Scientific Benefits of Boredom".


 
"Kjedsomhet gjør deg mer kreativ, altruistisk, introspektiv og hjelper med selvbiografisk planlegging", blir det sakt. 

Selv om jeg forsøker å redusere skjermtid, så kan det skje at jeg blir utsatt for den skjermbruken som folk i min sosiale krets utsetter seg selv for. På besøk hos min bror Kristian, kan det være at han ønsker å se et eller annet på TV. Andre alternativer, som for eksempel å diskutere samfunns-spørsmål, kan være helt uinteressant for han. 

Jeg har som gjest to alternativer: det ene er å sitte sånn at jeg er vend bort fra skjermen, og kun høre på det som blir sent på TV-skjermen, eller jeg kan se TV sammen med han, og etter en viss tid erklære at jeg må gå hjem, fordi jeg har fått nok skjermtid. Min bror er ikke den ensete som kan utsette seg for mye skjerm. 

Sjakk-vm blir for tiden dekt i Norge på to forskjellige TV-kanaler. Nrk sin sending har ganske god kvalitet over seg, så lenge det er kun Torstein Bae prater. VG sin sending har god kvalitet over seg, så lenge det lenge diskuteres konkrete varianter på sjakkbrettet av Jon Ludvig Hammer, Simen Agdestein eller Hans Olav Lahlum. 

I min fars husstand får begge sendingene oppmerksomhet. På TV'n går Nrk sin sending, og på en viss mobil-telefon går sendingen til VG. Kanskje er TV'n på stum og man får høre lyden til VG-sendingen fra en mobil. Dette er en av flere potensielle løsninger der to forskjellige skjermer og to forskjellige lydkilder kan være interessant for min far. Sjakksendingene varer som regel minst i 3 timer, og kan vare mye lengre. Ikke lett å skulle forsøke å gjennomføre "redusert skjermtid" i slike omgivelser.

Jeg liker litt sjakk, men ikke sjakk hele dagen, og spesielt ikke hvis noen foretretter å høre sjakksendinger fra to forskjellige lydkilder samtidig. Spør du meg så blir det bare bråk, og lyd-dempende ørepropper løser bare problemet til en hvis grad. Det virker forresten noe forutsigbart at blir remis mellom Magno Carfiglio og Fabelaktig Kari-Anna i nesten alle oppgjør. Jeg tror man får omtrent 1.1 i odds for remis hos betting-selskapene.


Når jeg sitter for meg selv, kan det være at jeg fortrekker å forsøke å absorbere inntrykk av stillhet. Kanskje spiller jeg litt piano en gang i blant. Jeg må innrømme at jeg ikke nødvendigvis er spesielt kreativ på hva jeg skal finne på uten en skjerm. Kanskje er dette et slags symptom på at jeg i større grad burde lære meg å tenke anderledes.

Selv med et godt Internet og en god laptop, kan det potensielt være en utfordring å unngå kjedsomhet i hverdagen. Det er kanskje enda mer en utfordring å unngå kjedsomhet uten bruk av skjerm. Hvis man opplever kjedsomhet kan det være lurt å bruke god tid på forsøke å identifisere årsaken: Hva skaper kjedsomheten og hvordan kan den forhindres?

Hva kan jeg potensielt oppnå gjennom prosjektet? Jeg forstiller meg at jeg kanskje lærer å gjøre mindre feil, ved å for eksempel reflektere over de feil man har gjort i livet, eller vurdere på en bedre måte hva jeg i øyeblikket burde rette min oppmerksomhet mot. Kanskje vil jeg klare på gjenoppdage meg selv til en hvis grad.

Det kan potensielt bli et slags paradoks å skrive blogginnlegg grunnet prosjektet, men frykt ikke: fortsettelse følger... 

Lagt inn av kl. 2 kommentarer:

fredag 26. oktober 2018

Noen tanker om egoisme


Forskjellige mennesker har ulik grad av egoisme i seg. Grafen under er ment å representere en skala om til hvilken grad individer kan velge å gjøre altruistiske eller egoistiske handlinger.



Jeg har inntrykk av at den grad av egoisme man har, er mest grunnleggende medfødt: man har det fra genene til sin mor eller sin far, eller kanskje begge.

Mine erfaringer peker mest grunnleggende i en retning at det er sløst tid å prøve å overbevise et individ til å velge å være mindre ego, hvis deres medfødte ego er relativt høyt. Jeg forestiller meg at hvis individets medfødte ego har bevegd seg en fjerdedel over på egoisme-linjen, så det for langt fra altruisme-linjen til at noe i miljøet kan få dem til å endre mening.

Det finnes de individer som skjønner at de har et stort ego, men som ikke vil innrømme det. Kanskje vil de i utgangspunktet påstå at de hører hjemme altruisme-siden av grafen, men hvis de selv ser at deres handlingsmønster blir et argument for at de hører hjemme på egoisme-linjen, bør de da også innrømme det som en sannhet om seg selv at de er egoistisk?

Jo mer et individ er egoistisk fra et genetisk perspektiv, jo mer vil vedkommende sannsynligvis oppleve at det koster noe å velge å gjøre en altruistisk handling. Kanskje vil de mest grunnleggende kun velge egoistiske handlingsmønster, så lenge det ikke får konsekvenser.

Fengsler har en tendens til å fylles med folk som har handlet for egoistisk. Mange av disse hører til ved ytterpunktene, men det er kanskje ikke så nyttig å snakke om ytterpunktene eller ekstremtilfellene innen egoisme til sammenligning. Det er mange som kan gi blaffen i andre uten å havne i fengsel.

Jeg forestiller meg at det er ganske mange som omtrentlig har en slik holdning: "Jeg forsøkte å investere mine følelser i å (for eksempel) kjempe mot maktmisbruk, for positive forandringer i samfunnet, for rettigheter og for rettferdighet. Nå har jeg gitt opp det, og jeg lever et mer avslappet og lykkeligere liv. Det viser seg at er mer behagelig å velge å ikke involvere seg, eller investere følelser til dette "

Et slikt individ vil kanskje forestille seg at det finnes nok av andre som vil involvere seg i slike ting. Det kan være at denne forstillingen ikke samsvarer med virkeligheten. Mange problemer eksisterer fordi det er for få individer som velger å involvere seg.

Første steg for en forandring, kan være at et individ uttrykker seg med et sterkt engasjement for at et problem må løses, kanskje gjerne også med en viss innsikt. Et slikt individ må også ha et visst antall engasjerte lyttere, for at det skal skje noe. Jeg mener at jeg ved hjelp av Internett kan observere at det skjer relativt jevnlig, at et samfunnsengasjert individ ikke blir hørt av mange nok individer.

Et individ som har investert tid i å skrive om en urett som foregår ute i verden, kan til en viss grad observere hvor mange det er som velger lese, reagere og involvere seg i forhold til det vedkommende har skrevet. Leserne kan i stor grad observere det samme. Disse tror jeg opplever at de er for få til å utgjøre en forskjell.

Det er kanskje spesielt tilstander i områder som er rammet av krig og sult, som folk sammen burde uttrykt sitt raseri mot, med tanke på å få slutt på lidelsene. Jeg mener at jeg ved hjelp av Internet er i stand til å se at det er sjokkerende få som engasjerer seg for å få slutt på lidelsen i Jemen, Sør-Sudan og Kongo. Disse landene har vært i faresone over lengre tid, når det gjelder risiko for å ikke motta nok nødhjelp (link).

Noen vil kanskje påstå at det er media sin skyld at det er tilsynelatende så få folk som bryr seg: mange medier er for opptatt av å gjøre arbeid for  makt-eliten, og for mange medier (spesielt nettsider) er for opptatt av annonse-inntekter.

Jeg mistenker likevel at det mest grunnleggende problemet er at det er alt for mange individer som har en psykologi som er basert på selvtilfredshet. Jeg synes det er så trist at det finnes så utrolig mange mennesker som er ignorant til de ulike urettferdigheter som skjer på vår klode. Denne ignoransen fører til at de som driver med maktmisbruk, kan lett fortsette med det. Jeg synes det blir for lett å skulle skylde på media, når man har tilgang til Internet: hvert enkelt individ kan aktivt søke informasjon for å bli oppdatert om tingenes tilstand.

Når jeg ser på den politiske situasjonen i USA, spør jeg meg selv: Har det statistisk sett blitt flere mennesker med en mer grunnleggende egoistisk psykologi, enn for bare noen få tiår siden? Kan det praktisk sett finnes måter å få et samfunn der det statistisk sett blir flere mennesker med en mer grunnleggende altruistisk psykologi?

Et individ som selv er egoistisk, vil kanskje også synes andre egoister er attraktive. Et individ som er mer altruistisk, vil kanskje synes andre altruister er attraktive, men at egoister for dem ikke er attraktive. Slik kan psykologien potensielt drive frem en utvikling i den ene eller den andre retningen. Selv om forskjellen er potensielt er ekstremt marginal, så er det vel enten en negativ eller positiv utvikling. Jeg ville ikke tålt et nært forhold med noen jeg opplevde som for egoistisk.


Her noen utfordrende spørsmål til bloggleser:

Vil bloggleser oppmuntre folk til å gi opp å kjempe for rettferdighet, fordi det er så mange som har mislykket i å oppnå den?

Vil bloggleser oppmuntre folk til å gi opp å kjempe for rettferdighet, fordi man er for få som søker den?

Til hvilken grad tåler du andre individer som du opplever som for egoistisk?


(Oppdatert 27 oktober 2018. Mobil-versjonen hadde ved uhell fått en miks av liten og stor skrift.)
Lagt inn av kl. 2 kommentarer:
Abonner på: Innlegg (Atom)