Hvorfor gi opp på tango?

(fotograf: Hanne Haslene-Hox)

Practica (på tirsdager) er noe jeg ser frem til hver uke. Å danse innebærer å koordinere armer, ben og kroppsholdning. Jeg opplever dansen som sunt for kropp og sinn. Det hender også at jeg har interessant samtale med noen av de som har møtt opp.

Flere ting kan ha innvirkning på hvor vellykket hver practica blir. Et par relevante faktorer inkluderer: Hvor mange som møter opp, og til hvilken grad disse lever etter den mest anstendige etikette (å danse med flest mulig). 

Dersom det er mindre enn 10 personer som møter opp, vil jeg sannsynlig føle at oppmøtet er dårlig, og jeg vil kanskje bli mindre begeistret for tango den dagen. Dersom det møter opp 18 personer vil jeg oppleve det som et litt dårlig oppmøte, men greit nok. Jo flere som kommer, som gjør at vi blir mer enn 18 personer, jo mer fornøyd blir jeg med oppmøtet.

Jeg ville regnet det som et godt oppmøte dersom 25 deltagere møtte opp. Med over 30, ville jeg regnet som et svært godt oppmøte. Dessverre tror jeg det er flere år siden vi har hatt et svært godt oppmøte på en practica.

Jeg tror jeg med stor sikkerhet kan si at tango (altså: Argentinsk tango), er en hobby som folk har en tendens til å gi opp på. Kanskje det kan være nyttig å gjøre seg noen tanker om hvorfor så mange gir opp på tango som hobby.

Vanligvis er det omtrentlig 20 personer begynner på nybegynnerkurs (i regi Trondheim tango) per halvår. Disse kan potensielt bli faste medlemmer og faste deltagere på klubbens practica. Over 5 år, kunne dette tilsvart at 200 medlemmer ble rekruttert til klubben.  Jeg regner deltagelse på practica, som den mest reelle rekruttering. Å forvente en slik rekruttering er åpenbart ganske urealistisk.

Alle som tar nybegynnerkurs i klubben, får gratis practica med i prisen. Tanken er: Hvis man aldri kommer på practica, så vil man aldri ende opp med å bli en del av klubben. I løpet av kursene blir nybegynnerne jevnlig påminnet og oppfordret til å komme, men likevel er det relativt få av nybegynnerne som kommer. Klubben tilbyr også gratis practica til nybegynnerne som begynner med tango via NTNUI tango, men av en eller annen grunn kommer det ikke folk derfra til vår practica.

Det er ikke en betingelse å ha tatt kurs, for å bli del av tangoklubben. Det er mulig å begynne med tango ved å møte opp på en practica, for så å begynne å lære å danse der. Man ville isåfall vært avhengig av frivillig hjelp fra erfarne dansere, for å kunne lære. Jeg tror det er sannsynlig at vedkommende ville fått den hjelpen.

Man er ikke avhengig av en fast dansepartner, for å begynne med tango. Selv har jeg aldri hatt en fast dansepartner. Jeg ankommer alene, og danser som regel med flest mulig. Jeg mistenker at det er en del slutter med tango, fordi de ikke får med seg sin foretrukne dansepartner. Hvis de slutter av en slik årsak, så kan de skylde på seg selv. Dette selv om de mentalt sett "skylder på" at dansepartneren sluttet, som årsak for at de selv sluttet.

På en practica, kan jeg gjøre en telling angående demografien blant de som har møtt opp. For eksempel: Hvor mange av mennene som har møtt opp, har drevet med tango i minst 4 år, og har blitt rekruttert til klubben i løpet av de siste 7 årene? Svaret: det er kun meg selv. Blant mennene som har drevet med tango i minst 1 år, men som har blitt rekruttert innen de siste 4 årene? Kanskje mindre enn 5 personer. For meg ser det ut som at mer enn 95% av menn som begynner med tango, slutter i løpet av 5 år.

Kanskje det kan være nyttig å spekulere litt hvorfor så mange gir opp. Hver person har kanskje forskjellige årsaker til å slutte.

Mulige faktorer:
- At en føler at man ikke mestrer dansen (altså: manglende mestringsfølelse).
- At miljøet ikke oppleves som inkluderende nok.
- At en føler at man har fått danset for lite, de ganger man møter opp.
- At en ikke ønsker å komme, med mindre en spesifikk dansepartner blir med.
- At en føler at miljøet er i oppløsning, i forhold til hva det har vært tidligere.
- At en har problemer med selve lokalet. For eksempel at luften er for dårlig, eller at man misliker lokalets plassering.
- At en ønsker å øve på noe spesifikt, og at det ikke finnes folk med tilsvarende ferdigheter, til å øve sammen med.
- At en ved et tidspunkt føler seg tvunget til å begynne å danse tango i såkalt "tett stil", når en egentlig kun føler seg komfortabel med å danse i "åpen stil".

Jeg kommer ikke på flere potensielle årsaker i farten. Det er ganske sjeldent at de som slutter, også oppgir en årsak til hvorfor. I en søken etter forklaringer, blir man ofte nødt til å gjette, selv om gjetingen ikke gir noen definitive svar.


I forrige uke opplevde jeg noe uvanlig: En mann, som hadde vært aktiv i klubben de siste 2 årene, fortale meg at han iløpet av kvelden hadde bestemt seg for å slutte med tango. Jeg opplevde situasjonen som følgende: Vedkomne hadde vært lite aktiv i 2019, og bestemte seg for å prøve en siste gang å møte opp, med den hensikt å kanskje sitte igjen med positivt inntrykk. Dessverre uteble en slik positiv opplevelse. Betingelsen for å ville komme tilbake, uteble dermed også.

"Kunne dette handle om mangel på mestringsfølelse?", spurte jeg. Vedkommende utelukket at det handlet om det. Han hadde opplevd miljøet i helhet som for lite inkluderende. "Har du forsøkt å gi tilbakemelding til andre, angående dette inntrykket?", spurte jeg. Joda, han hadde gitt tilbakemelding til klubbens styre.

"Hvilke type hendelser, eller omstendigheter har gitt grunnlag for denne opplevelsen?", spurte jeg, og videre: "Føler du deg for lite inkludert i dag?". Han hadde ankommet i et tidsrom hvor det hadde blitt holdt et kort kurs, og han opplevde det slik at noen i klubben burde gjort noe for å inkludere han i dette kurset, slik at han ikke hadde blitt sittende inaktiv.

Jeg forsto godt hans perspektiv, og jeg forsøkte å svare på en konstruktiv måte: "Dette kurset vil antageligvis bare vare i maksimum 15 minutter totalt. Kanskje er kurset over i løpet av 5 minutter. Det å ikke delta i dette tidsrommet, bør kanskje ikke oppfattes som så negativt at hele kvelden oppleves som spolert. Jeg vil anta at du før danset en god del etter kurset."

Mitt forsøk på å være konstruktiv, var antageligvis ikke spesielt vellykket. Jeg skjønte også at det ikke var spesielt mye jeg kunne gjøre for å overbevise vedkommende om å ikke gi opp. "Kanskje det kan være verd forsøket å ta turen innom en gang i måneden?", foreslo jeg. "Beklager, men det som vil skje da er at jeg vil ende opp med å føle at jeg ikke har vedlikeholdt mine danseferdigheter.", svarte han.

Jeg skjønte at han med tiden ville få to grunner til å ikke møte lengre. Han ville ha for mange negative minner av et for lite inkluderende miljø, og han ville ende opp med å føle at danseferdighetene hadde blitt glemt.

Jeg forsøkte å få en dypere forståelse av det hovedsaklige problemet. Han hadde opplevd meg som ganske inklusiv. Videre tydeliggjorde han at det var flere andre i klubben som han opplevde som inklusiv. "Hvor mange inklusive individer, må et hobby-miljø ha, for at det skal oppleves som inklusivt?", spurte jeg. Hvordan den samtalen utspilte seg, husker jeg ikke helt. Jeg bygget meg likevel en slags forestilling av at et hobby-miljø bør ha minst 12 inklusive personer, som jevnlig møter opp, for at miljøet skal oppleves som inklusiv. Vårt tangomiljø, manglet dette.

Selv om budskapet hadde dystert innhold, så synes jeg det var positivt at vedkomne hadde valgt være så transparent angående sitt forhold til tango. Da han dro, skjøte jeg ut ifra kroppspråket, at han neppe ville komme tilbake igjen.


At noen uttrykker veldig tydelig med sitt kroppspråk, det øyeblikket de bestemmer seg for at de er 100% ferdige med tango, har jeg opplevd før. Ifjor var minst en kurskveld av nybegynnerkursene, lagt til å foregå i tidsrommet rett før practicen begynte. Dette var antageligvis gjort for å lokke nybegynnere over til å bli faste deltagere på vår practica.

Jeg observerte noe uvanlig: En kvinne bestemte seg ganske brått å dra sin dansepartner etter armen, for å få han med seg ut av danse-lokalet. Noe slikt hadde jeg aldri sett før, og jeg tenkte for meg selv: "Hva slags mann, godtar å bli dratt rundt av en kvinne på den måten? Mr. Henpecked Extreme? Fristende å foreslå at det ikke er en mann. Denne kvinnen foretrekker kanskje at en mann som hun skal ha noe nært forhold til, må være mer lojal og lydig enn en svært veldressert hund".

Ingen tvil om at disse to sluttet med tango den dagen. Selv hadde jeg hatt en litt dårlig dag, og jeg følte at jeg ikke hadde overskudd til å forsøke å forstå årsaken til den oppbygde negativiteten til tango . Jeg måtte isåfall valgt å forsøke å prate med dem mens de var på vei ut, men jeg valgt å droppe det.



Hva er oddsen for at jeg selv gir opp på tango? Selv om jeg ofte kan ha noe blandede følelser om tango som hobby, så tror jeg det er usannsynlig at jeg slutter. "Hva med å heller begynne med en annen dans?", tenker kanskje bloggleser. Du tenker kanskje spesifikt på at andre danse-miljøer kan være mer inkluderende, bedre og mer velfungerende. Jeg opplever tango som en veldig unik danse-art. Det er noe spesielt ved det, som gjør at jeg tror jeg alltid vil foretrekke det fremfor andre sosiale hobbier.

Jeg har kanskje perioder hvor jeg foretrekker det å spille piano, framfor tango. Det å spille piano, er ikke en sosial aktivitet. Å være del av et sosialt miljø, minst 1 gang i uken, tror jeg er veldig bra for min psyke. Uten det, tror jeg at jeg ville følt meg mer ensom.


Det finnes noen få individer i klubben som har gjort svært mye konstruktivt frivillig arbeid på vegne av klubben. Jeg opplever også at det har vært, og fortsatt finnes et veldig stort engasjement på vegne av klubben fra klubbstyret. Dette er et positivt element ved klubben, som jeg føler det er viktig å ikke overse.

Positive tiltak som kan nevnes: Alle årets arrangementer planlagt for 2019, ble annonsert før året hadde startet (se tidligere innlegg). Det er interessant med satsingsprosjektet til klubben "Tango in Hell". Lokalet har i løpet av det siste året blitt pyntet med forskjellig kunst. Det har blitt gjort tiltak for at meldemmer lettere kan skaffe seg tango-sko. Jeg innser ellers at jeg burde tatt noen bilder av selve lokalet, men det får bli for et fremtidig innlegg.

Tango i Hell 2019

Fra 22. til 24. Mars gikk Trondheim Tangoklubbs nysatsing "Tango i Hell", som foregikk på Scandic Hell hotell på Stjørdal. Ved inngangspartiet ble det solgt sko. Dette var i hovedsak helt nye sko, men det var tydeligvis også tillat å forsøke å selge sine brukte sko. Det var også mulig å kjøpe en t-sjorte hvor det sto (om jeg husker riktig): "I have been dancing in Hell"

Det hovedsaklige danselokalet så slik ut:

Personlig synes jeg det var for mye bruk av rødt lys i dette danselokalet. Det samme lokalet hadde litt mer behagelig lyssetting på dagtid. Det var også tilrettelagt for at man kunne danse ved baren, hvor det ble spilt alternativ musikk (fra 21.00 til 01.00 på fredag og lørdag)

Ifølge deltagerlisten som lå i lokalet, var det minst 50 deltagere som tok del i arrangementet. Jeg kunne jeg se at en stor prosentandel av deltakerne var tilreisende. Minst 12 stykker kom fra Sverige. Mange av de tilreisende var ellers i hovedsak fra ulike plasser sør i Norge.

Det var mulig å melde seg på arrangementet så tidlig som på høsten 2018. Selv meldte jeg meg ikke på før i midten av februar, kort tid etter festivalen i Ås. Siden jeg har vært med i klubbens styre tidligere, så husker jeg godt til hvordan man lett kan føle på et slags ubehag, hvis det ikke er relativt mange som melder seg på tidlig.

Antall påmeldte menn, setter på mange måter betingelser for hvor mange kvinner som kan melde seg på. I utgangspunktet kunne man melde seg på som single, helt til det ble en overvekt av deltagere av et kjønn. Jeg vet ikke helt hva slags ratio som var grensen. Kanskje var det på omtrent 5 eller 10 stykker overvekt av kvinner, før registrering for dette kjønn ble midlertidig (eller permanent) satt på vent.

Det er mer korrekt å si at det handler om roller, fremfor kjønn. Førere kunne fortsatt melde seg på, mens følgere ikke kunne det. Jeg tror det var lov for kvinner å registrere seg som følgere, men jeg tror også at dette sjeldent skjer. En relativt tidlig påmelding av meg, uten dansepartner og i en fører-rolle, var noe jeg vurderte som et viktig tiltak for å støtte arrangementet. I tillegg synliggjorde jeg at jeg kom til å delta, via klubbens publisering på Facebook.

Jeg registrerte meg kun til de 4 milongaene til en pris av 700 kroner (og ikke hotell og/eller mat). På det tidspunkt, var det ikke mulig å melde seg på til individuelle milongaer. Dette ble det åpnet opp for senere, til en pris av av 300 kroner per milonga. Klubbens styre fant sannsynligvis ut at de burde gjøre det mye mer attraktivt for klubbens egne medlemmer å støtte opp om arrangementet.

Hvor mye av arrangementet jeg ønsket å delta på, var jeg på forhånd usikker på. Jeg satt på som bilpassasjer til en av klubbens medlemmer, og vi var totalt 3 stykker som reiste sammen: fra Ranheim klokken 20.30 og fremme ca 20.55. Vi reiste tilbake til Trondheim ca klokken 02.00

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å droppe dagmilongen på lørdag, men valgte å bli med på den likevel. Denne gangen var vi bare 2 stykker som reiste sammen. Vi reiste fra Ranheim klokken 15.00. Jeg var bare litt aktiv på denne milongaen, som varte frem til klokken 18.00. Jeg valgte så å bli værende i Stjørdal frem til neste kveldsmilongaen som begynte klokken 21.00. Å drøye 3 timer i Stjørdal, var kanskje ett bedre valg enn å bruke nesten en time på transport, for så å drøye 2 timer i Trondheim.

Tiden mellom milongane ble å hovedsak brukt til å dra til Stjørdal sentrum, for å spise pizza og prate sammen der. Senere satt jeg i en sofa eller en stol ved hotellet og slappet av. Jeg deltok på kveldsmilongaen fra ca 21.15. Vi valgte å reise fra kveldsmilongaen ca klokken 01.00. Dagmilongen på søndagen droppet jeg helt, delvis fordi ikke hadde krefter og lyst til å delta, og delvis fordi jeg i helgen fikk besøk fra min bror Sindre, som hadde reist fra der han bor i Kristiansand.


Jeg fikk med meg at klubben allerede har planlagt å gjenta arrangementet omtrent i samme tidsrom til neste år. Jeg kan spekulere litt for meg selv om hvor attraktivt arrangementet egentlig er. Det er kanskje ikke så lurt å kun bruke meg selv som et referansepunkt.  Min generelle interesse for tango er svært redusert, i forhold til hva det har vært tidligere. For min egen del, opplevde jeg arrangementet som å handle om å danse med relativt gamle mennesker, som i hovedsak kun er sånn passe god til å danse, i tillegg til støtte opp rundt egen tangoklubb.

Mentalt sett føler jeg at jeg får mye mer igjen fra å delta på en vanlig tirsdagspraktica hos tangoklubben. Jeg er positiv til at det er mange i klubben, som iløpet av det siste året, har blitt betraktelig flinkere til å danse. Hvis dette fortsetter, så tror jeg at min generelle interesse for tango, kan øke igjen.

Det er vanskelig å forstille seg hva eventuelt tilreisende har opplevd arrangementet. Styret har kanskje tenkt av valg av disc jockeys, kan være med å lokke folk til å delta. For min engen del, opplevde jeg DJ Eva Lena og Nisse som veldig trygge valg. Disse to var også aktivt med å danse i løpet av helgen, noe jeg regner som noe positiv i et arrangement som ikke har så ekstremt mange deltagere.

De andre som var DJs på fredag og lørdag, appellerte ikke til meg. Dette er kanskje mest en estetisk kritikk, siden jeg ikke liker musikk som er for alternativ. Jeg vurderer det som ganske håpløst å danse til den type musikk, men jeg kan absolutt skjønne at andre liker det.

Tilreisende vil kanskje ellers vurdere det som relativt trygt å bo i samme bygg som hvor danselokalet befinner seg. På andre arrangement, kan det være slik at folk føler en utrygghet ved å eventuelt vandre (alene?) mellom et danselokale og et hotell. Det var forresten nesten storm i Stjørdal denne helgen.

Potensielt kan det også være at tilreisende var fornøyd med maten som var servert ved hotellet. Jeg bestilte ikke noe måltid ved hotellet, så jeg har ingen egen vurdering rundt det.

Med litt uflaks, kunne man ende opp med å bestille hotellrom som befant seg rett over hotellets bar, og oppleve musikk og andre ting som bråk. Det virker for meg som det andre danselokalet var lydtett (det på bildet), og jeg oppleve det som ganske behagelig å kunne slippe å høre musikk, nesten rett utenfor dette lokalet.


Jeg kunne kanskje valgt å bo på hotellet, og bestille en full pakke (enmannsrom) til omtrentlig 3200 kroner. Hvis jeg gjorde det, ville det kanskje føltes som sløsing av penger, siden jeg allerede bor i Trondheim. Samtidig må det sies at det å skulle reise flere ganger fram og tilbake mellom Trondheim og Stjørdal i løpet av en helg, føltes litt som et ork. Neste gang kun melder jeg meg antakeligvis kun en kveldsmilonga.

Jeg mistenker at en del av klubbens egne medlemmer, av potensielt ulike årsaker, valgte å droppe hele arrangementet. Dette kan ha vært knyttet til plassering, pris, eller at det føltes utrygt å delta for de som føler at de har drevet for lite med tango.


Har bloggleser noen tanker noen tanker om arrangementet?

Tangofestivalen i Ås 2019

Dette er en festival jeg har vært med på tidligere og som jeg forøvrig har skrevet om i 2015, 2016 og 2017. Den forgår hver februar i Ås, like utenfor Østersund. I år gikk den fra 8-10. februar. En hovedårsak til at jeg droppet å være med på dette arrangementet i 2018, var at min generelle interesse for å drive på med (argentinsk) tango hadde blitt for lav.

I år reiste jeg sammen Linda og Solfrid. Linda begynte i klubben i 2015. Per dags dato er fristende å påstå at hun har et usunt forhold til tango, selv om jeg skjønner at det er en formulering som høres litt negativ ut. Jeg spurte Linda om hvordan hun selv ville beskrive sitt forhold til tango, og hun valgte å beskrive seg som "besatt og fortapt". Solfrid foreslo at det engelske ordet "lost", kunne oppfattes som et litt mindre negativt ord å bruke.

Mitt beste forslag er å si at hun er hyper-fanatisk interessert i tango. Jeg har et useriøst tanke-eksperiment: Hvis det var teoretisk mulig å lage en kopi av det som gjør at hun er så engasjert, for så å justere effekten av denne til å kun være 1 ‰ av det Linda har av engasjement. Deretter bruke en sprøyte med dette stoffet på en som i utgangspunktet bryr seg 0% om tango, så forestiller jeg meg at vedkommende ville utviklet et normalt engasjement til tango.

Solfrid sitt forhold til tango han beskrives kortere: hun har vært med i Trondheim tangoklubb over 20 år. Hun er en slags veteran som er interessert i tango, men ikke fanatisk.

Selv var jeg ikke så veldig motivert for å komme. Vi var totalt 13 stykker fra tangomiljøet i Trondheim som var på festivalen i år: 4 menn og 9 kvinner (hvis jeg telte riktig). Jeg synes det er noe sjarmerende med ideen å være flere fra samme miljø som reiser til en festival som ikke er så langt fra Trondheim, geografisk sett. Dessuten føles det som en slags tradisjon å komme hit (hvertfall en gang i blant).


Da jeg først ankom Ås, forestilte jeg meg at mitt fremtidige innlegg kun trengte 3 ting. Det første: et bilde av meg ved siden av årets snø-skulptur (som skal forestille bokstavene TANGO)

Det andre: et bilde av meg selv i den elegante røde sofaen som finnes i Ås Föreningshus.

Det tredje: et bilde av danseshowet til årets tango-par. (Jeg synes fortsatt at bruken av spotlights har en viss sjarm ved seg)

...

Vi ankom på fredag kveld til et varmt måltid i Ås. Deretter dro vi innom Østersund sentrum og hotellene vi bodde på, for så å gjøre å gjøre oss klare til milongen som gikk på senere på kvelden. Jeg var delvis med på det såkalte "Crazy Horse", men det var ikke så interessant for meg, siden innholdet allerede var for velkjent. Dessuten stilte folk seg så nære instruktørene, at det bare var et fåtall som fikk se hva instruktørene hadde å vise.

Min mest grunnleggende plan for helgen var å forsøke i i best mulig grad leve opp til det folk vet er den mest anstendige etikette: å forsøke å få danset en hel eller en delvis tanda med alle som viser interesse (altså å unngå være spesielt selektiv i forhold hvem jeg vil danse med).

Jeg mener jeg levde godt opp til denne etikette i løpet av fredagskvelden. Jeg er ikke så ivrig til å danse når jeg er trøtt, så da danser jeg mer sjeldent. Dessuten er jeg ikke så ivrig til å danse langt utover natta. Jeg ville foretrukket å dra før klokken 01.00, men siden Linda var sjåføren for transport mellom Ås og Østersund, derfor dro vi ikke fra Ås før kl 01.30.

Linda bodde på hotell Emma. Jeg bodde på Leopold, som var like ved. Da jeg først bestilte rom her, var det ikke helt tydelig at dette var et såkalt ubemannet hotell. Det var uansett ikke så viktig for meg. Neste dag våknet jeg opp av at det var noen som spilte musikk utenfor hotellrommet (ut mot gaten). Det virket for meg som usympatisk i forhold til hotell-gjestene.

Jeg fikk ikke hvilt så mye som jeg egentlig ønsket. Etter en stund gikk ut av hotellet for å skjønne hva som foregikk. Det viste seg å være en høyttaler som var hengt opp utenfor en forretning som å ut til å selge sko eller eller klær. Mitt hotellrom befant seg altså rett over denne forretningen. Hvis jeg hadde vist om dette på forhånd, ville jeg ikke bestilt rom der. Det var kanskje litt trøst i at samme høyttaler ville være avslått neste dag, på grunn av at søndag er såkalt hviledag.


Da vi dro på dagmilongaen, var jeg likevel ganske aktiv, og jeg levde etter min etikette. Litt etter klokken 20.00 begynte det såkalte festmåltidet. Jeg skavlet en del sammen med Hjørdis og Åge. De hadde lagt merke til at det ganske mange eldre mennesker som deltok på arrangementet. Jeg ville tippet at minst 95% av deltagerne var over 35 år gamle. Kanskje var det også trykt å si at minst 95% deltagerne også var over 40 år gamle. Flertallet av deltagerne var antageligvis over 50 år gamle.

Jeg tenkt på det før: Det ikke høres spesielt stabilt ut i lengden, at tangomiljøer blir bestående av en god del litt eldre mennesker (som også blir eldre ettersom årene går), samtidig som det svært sjelden dukker opp ett menneske som er under 35 år gammelt. For noen er det kanskje rart å omtale en person på denne alderen som ung, men i tangomiljø er det tilsynelatende vanlig.


I løpet av festmiddagen var det en gitarspiller som sto for litt sang og underholdning. Han startet omtrentlig med å omtrentlig å si: jeg har sett meg litt rundt i dette lokalet, og jeg har sett at her er det jækla mange gamlinger (men sagt på svensk).

Forskjellige mennesker holdt også noen taler utover kvelden. Kombinasjonen av svensk språk og ganske dårlige høyttalere, gjorde at jeg i hovedsak lot være å forsøke med på hva som ble sagt. Jeg fikk med meg at forskjellige tangomiljø (inkludert Hjard fra Trondheim tango) annonserte sine arrangementer og gjorde folk bevist på sine flyveblad.

Lørdagskvelden følte jeg meg sliten ganske tidlig, og jeg danset svært lite. Hadde det ikke vært spilt radiomusikk utenfor hotellet den morgenen, så hadde jeg kanskje hatt litt mer energi. Egentlig kunne jeg tenkt meg å dra før klokken 00.00 . Det fantes noen madrasser i bygget som man kunne hvile på. Men jeg klarer ikke å hvile godt, hvis det ikke er relativt stille rundt meg.

Jeg er en person om ikke klarer å ha noe glede av tango, hvis jeg blir for trøtt. Derfor lar jeg også være å danse hvis jeg er for trøtt. Linda er en person som er ivrig til å danse, selv om hun er trøtt. Jeg synes det er litt rart. Vi dro derfra omtrentlig klokken 03.00. Da hadde jeg egentlig ventet på å dra siden kl 00.00.

Søndags morgen, var det ingen høyttaler som laget bråk utenfor hotellet. Jeg var likevel for trøtt til å være noe spesielt aktiv på dagmilongaen, siden det ble så sent dagen før. I utgangspunktet planla vi å reise tilbake til Trondheim klokken 14.00. Vi endte likevel opp med å dra klokken ca. 15.30.

Linda var svært fornøyd, og hadde ikke blitt noe mindre interessert i tango. Det samme var forsåvidt Solfrid. Jeg tipper de hadde fått danset ganske mye med gode tango-dansere.

Selv hadde jeg ikke blitt mer engasjert for tango. Mange av dem jeg danset med, var litt gode til å danse. Det som ville gjort meg mer entusiastisk, ville vært å fått danset relativt mye med folk som jeg oppfatter for å være ganske gode dansere. Å i hovedsak ende opp med å danse med folk som kun er litt gode dansere, blir for meg litt kjedelig i lengden.

Selv om arrangøren forsøkte å beskrive festivalen som et sted der hvor "alla dansar med alla", så stemte ikke det helt. Jeg tror festivalen hadde noen få deltagere som omtrentlig gav et inntrykk av at de heller ville valgt å dø, fremfor å danse med meg.

Jeg tror jeg kan oppfattes som en litt kjedelig danser. Det kan komme som en logisk konsekvens av at Trondheim tangoklubb har blitt bestående av mange relativt nye som begynner og som etter en hvis tid slutter i klubben. Dette samtidig som at svært mange erfarne dansere har forsvunnet fra klubben de siste årene.  En av de viktigste konsepter innen tango er å kunne tilpasse seg i best mulig grad til den man danser med, selv om det skulle føre til at man selv ikke får utviklet seg så mye som danser.

"Kom och kom till tangojamts vinterfestival i Ås 2020. Här är den stora lyckan: vi är många gamla människor, och vi är mestadels bara lite bra att dansa.". Dette høres ikke så fristende ut for meg, men det kan også være at en slik beskrivelse ikke stemmer helt. Jeg får mest bare innsikt i danseferdighetene til kvinnene, og ikke ferdighetene til mennene, og dermed bare en side av demografien.

Jeg har en hypotese om at festivalen er mer hunderholdende for kvinner enn menn, fordi det er mange flere menn der som kan kvalifiseres for å være ganske gode dansere. Hvis jeg hadde vært følger og danset med Bjørn (arrangør) i sin mest edrue, våkne og inspirerte tilstand, og senere med flere andre tilstedeværende førere som er enten bedre dansere eller omtrentlig tilsvarende kvalitet, så kanskje jeg hadde forlatt festivalen med et annet inntrykk.

I år som i tidligere år, var det langt flere damer enn menn som deltok på festivalen. Noen av kvinnene danset med hverandre, noe som er et fornuftig alternativ, dersom de behersker det godt, og vil unngå å sitte å vente i lengre perioder på å få danset. Det var ett tilfelle der to menn danset sammen. At menn (påmeldt som førere?) danser sammen, bør kanskje unngås hvis det er mange damer som venter på å få danse.


...

Flyvebladet fra Trondheim tango

På kjøreturen tilbake til Trondheim satt jeg og tenkte på det flyvebladet Trondheim tangoklubb hadde lagt igjen: Tango in Hell.

Kanskje det kunne vært like greit å bare annonsere alt klubben har av eksternhelger på et flyveblad.

(Skjemdumpen er fra https://trondheimtango.no/eksternhelger/ hentet 11. februar 2019)

Min interesse for tango er så svekket, at jeg i utgangspunktet kun har ivrighet for å delta på 1 eksternhelg per år. Trondheim tangoklubb tilbyr 11 eksternhelger. Hvis jeg skulle løftet fram hva som virker mest interessant av disse i forhold til meg selv, så ville jeg løftet frem Tangoweekend med Alexa Yepes & Edwin Espinosa 1-3. november og Tangoweekend med Vittoria Franchina & Edwin Olarte 4-6. oktober.

Hvis demografien i vår egen tangoklubb tangoklubb var anderledes, ville jeg vært mer begeistret for programmet av eksternhelger i regi av klubben. Når jeg drar på klubbens praktica og ser rundt meg, så mener jeg å se at klubben fortsatt ikke vokser i medlemsmasse. Faktisk mistenker jeg at vi igjen krymper i medlemsmasse. Det ville isåfall bety at klubben medlemsmasse ikke har vokst på 9 år. Det blir interessant å høre om klubbens status på årsmøtet som kommer.

Jeg har inntrykk av at det ikke helt henger sammen at a) klubben har blitt så liten og skjør og b) kjempemange eksternhelger med kurs i løpet av året. Jeg mistenker at det blir noen forutsigbare skuffelser med tanke på deltagelse på minst noen av disse arrangementene.

En annen årsak til at jeg ikke er interessert i å være med på mange kurs i løpet av året, er at jeg allerede har lært så mye som jeg ikke har praktisert så godt. Det er mye jeg føler at jeg er i ferd med å glemme, dersom jeg ikke passer på å øve på det. Jeg mistenker at det kan være en god del andre i klubben som føler på det samme.


Siden jeg har vært i tango-styret tidligere, tror jeg at jeg godt kan forestille meg hva det sittende styret har tenk med "Tango in Hell". Det virker for meg som om arrangementet i hovedsak forsøker å lokke den type mennesker, som i etterkant har lyst til å skryte av at de har vært på et sted som heter Hell. Ordet oversatt til engelsk blir jo "helvete". Trondheim tangoklubb tilbyr nå en årsak til å dra dit.

Selve arrangementet vil foregå utenfor stedet Hell. Hvis man skal skryte av at man har vært i Hell, så må man gå ut av hotellet, for så å gå over bruen som er lagt over Stjørdalselva. Jeg kan forestille meg at eventuelle utenlandske kan overse at de må gå over denne brua, og at de derfor bare kan si at de har vært ca 400 meter unna Hell.

Såvidt jeg vet, så har tangoklubben aldri arrangert noe her før. I forhold til egne medlemmer er det litt upraktisk at arrangementet er lagt til Hell, i stedet for Trondheim. Jeg ville ikke sett bort fra at en del av tangoklubbens egne medlemmer velger det bort å komme, på grunn av beliggenhet. Om egne medlemmer kommer eller ikke kommer, er kanskje ikke så viktig for styret.

At arrangementet mer eller mindre foregår ved flyplassen, er et tegn på at styret har hatt veldig sterke ambisjoner om at utenlandske tangodansere skal komme hit (og at de skal reise med fly). De er kanskje bedre å forsøke å forestille seg hvor attraktiv arrangementet vil kunne være for utenlandske.

Arrangementet i Ås kostet meg omtrent 2000 kroner totalt: omtrent 1000 kroner for hotell over 2 netter + 1000 kroner for "festivalpaket" som inkluderte flere måltid i tillegg til alle milongas. Jeg hadde ingen utgifter på transport. Det at jeg oppfattet det som relativt billig å delta på arrangementet, var en delvis årsak til at jeg valgte å bli med på festivalen.

Arrangementet i Hell vil ikke bli spesielt billig for eventuelle utenlandske tango-turister. Prisene annonsert er:

2 490 kroner for å dele et dobbeltrom med noen.  3 190 kroner for å få et singelrom. Mat og milonga til 1 650 kroner eller 700 kroner for å kun delta på milongas.

Hvis jeg for eksempel hadde bodd i Danmark, og skulle deltatt på arrangamentet, så måtte jeg betalt ca 2400 kroner for flybillett + 3190 for rom + 1650 for mat og milongas. Det hele til en totalsum på 7240 kroner. Jeg ville kanskje tenkt: Hmm... dette var jævlig dyrt sammenlignet med å dra på en festival i for eksempel Frankrike eller Spania.

Edit (12. februar 2019): Jeg hadde av en eller annen grunn oppfattet prisene til arrangementet feil, og det jeg skrev over ble feil. Begge hotell-løsningene var med mat og milongas inkludert i pris (verd 1650 kroner i dette arrangementet) Dette gir en annen prisbeskrivelse: 840 kroner i boutgifter, dersom man deler rom med noen. 1540 kroner i boutgifter for enmannsrom.

(påmeldingsiden hentet 12 februar 2019: https://www.deltager.no/participant/arrangement.aspx?id=254445)

Hvis jeg (fortsatt som dansk borger) til sammenligning ble informert om et arrangement i våre faste milongalokaler i Trondheim (med for eksempel Edwin)  så ville jeg regnet på følgende utgifter: Flyreisen til 2400 kr + 260 for buss + 1300 for rom + 350 for mat + 250 for milongaer + 250 for et kurs til en totalsum 4810 kroner. Jeg ville kanskje tenkt: Dyrt men, ikke så dyrt som det å dra til Hell. Kurset kunne jeg droppet, hvis jeg ikke fant noen å danse med.



Nå har jeg skrevet ganske langt om tango, og når jeg først har begynt å skrive om det, oppdager jeg at det er så mye mer jeg kunne skrevet om. Kanskje det blir ett til innlegg om ikke så lenge.

Muligheter for min blogg i 2019

"Hva synes du bloggen min skal handle om i år?", spurte jeg Teodor (min nevø).

-Emmm... Teodor, fjert, onkel og rumpe.
-Bare det?
-Ja... og kanskje telt

-Hva slags tegning er det der forresten?
-Det er faktisk en fjert- og rumpetegning.

Teodors mor, Stine, foreslo at vi kunne lage leirefigurer. Det hadde Teodor lyst til. Selv lagde jeg en leirefigur som var ment å forestille en kopi av tegningen. Etter en stund foreslo jeg at Teodor kunne ta et bilde av meg og leirefiguren, men det ville han ikke. Han hadde ikke tro på at han kunne få det til.

Jeg foreslo så at Stine kunne ta bilde av meg, tegningene, Eline (min niese) og Teodor. Eline ville ikke være med på bildet, og Teodor sa at han ikke hadde tid å være med på bildet. Det ble derfor bare blide av meg og tegningene.

Det  var kanskje ikke så veldig mange gode ideer til blogg-innhold fra Teodor. Jeg spør derfor bloggleser: Hva slags innhold ønsker du deg for bloggen i 2019? Kanskje bloggleser ikke har flere, eller bedre ideer til bloggen, enn det Teodor har?


Kanskje jeg burde starte med å selv beskrive hva slags type innhold jeg forestiller meg at bloggen kan få. Jeg forstiller meg noen få hovedkategorier av innhold: Underholdning, læring, samfunn, personlige opplevelser, hobbyer, egne ideer og hypoteser.



Underholdning

Her tenker jeg mest på den type underholdning som er tilgjengelig i et moderne samfunn, og som i hovedsak er basert på elektrisitet og en eller annen skjerm. Mer konkret blir det å handle om filmer, TV-serier, data/mobil- eller TV-spill, fotball eller annen sport.

Jeg må innrømme at jeg tidligere har uttrykt meg ganske pessimistisk om nye filmer og dagens filmbransje, som for eksempel fra bloggen 17. september 2017):  "... det er riktig å anta at jeg aldri vil se det bli utgitt en film som jeg virkelig liker for resten av mitt liv, selv om jeg skulle bli over en super -hundreåring (altså over 100 år gammel). Jeg gir det mindre 20% sjanse for at det vil produsere en film de neste 5 år som jeg vil gi en score på 7 av 10 eller høyere."

Her mente jeg å beskrive oddsen for produksjon av nye filmer, fra den dato, og ikke filmer som allerede har blitt produsert. Jeg beskrev også (bloggen 22 september 2017) det jeg mente var problemet med det som ifølge Pawel er ment å være det besteav filmer fra perioden 2012-2017.

Jeg lever med den forestillingen at det produseres langt mer middelmådige, halvhjertede eller dårlige film-produksjoner per dags dato, enn for eksempel fra ca 1985 til 2005. Kanskje jeg kan klare å skrive noe mer konstruktivt om filmbransjen, dersom det er et tema som interesserer bloggleser.


Jeg har ikke skrevet så mye om TV-serier på bloggen tidligere. Det er kanskje på tide? Jeg har et inntrykk av at utviklingen innenfor denne bransjen, ikke har vært like ille som den jeg har sett i film-bransjen, selv om jeg opplever grunnleggende lignende tendenser: at det er for mange middelmådige, halvhjertede produksjoner. Jeg må innrømme at jeg har sett ganske lite av nye produksjoner. Kanskje det blir litt mimring av serier som var bra, men som forsvant.

Når det gjelder TV-spill har jeg på mange måter "falt av lasset". I husstanden har vi en PlayStation 3 (PS3). Jeg har kun vurdert å skaffe en PlayStation 4 (PS4) som forøvrig kom ut på markedet i 2013. Min laptop har et linux system. Selv om Steam (digital spill-distribusjonsplattform) har eksistert for linux noen år nå, opplever jeg det slik at for sjeldent produseres gode spill.

Mye av det som utgis på Steam  (og spesielt for Steam linux) er FPS, Point & Click eller Pixel Graphics. Dette er også den type spill-sjangere jeg ikke kan fordra. Noen har også gitt opp det å utgi spillet for linux, for eksempel "Football Manager 2019" (se reddit).

På mobilen har jeg spilt kortspillet Heartstone (som har vært tilgjengelig for Android siden desember 2014). Interessen for spillet har sunket, siden det er alt for mange "jukse-kort" i spillet ("pay to win"- konsept) uansett hvilken spillmodus man velger. Interessen for spill på alle platformer, er altså blitt ganske liten. Om jeg skal skrive om spill, ser det ut som om jeg må tenke nytt.

Den mest stabile TV-underholdning ser dermed ut til å være fotball. Messi er ganske god til å spille fotball og så videre... Det går forresten ganske sakte fremover med min betting konto, som jeg har omtrent 250 kroner på. Det går hvertfall fremover. Jeg satser som regel maks 5 kroner. Jeg tror det var 100 kroner jeg startet på.


Læring

Av og til får jeg ideer om hva jeg kan lære meg (selvstendig). Det mest nylige synlig eksempel på dette på bloggen, er da jeg begynte å leste boken "Peace Economics" av Johan Galtung. Å begynne å lese en slik bok, er kanskje som å begynne å spille de mest avanserte stykkene til Edvard Grieg på piano, med en begrenset musikkbakgrunn. Jeg har hverken "løst" musikkstykket "Trolltog" av Grieg eller Galtungs bok.

Jeg har istedet fått stadig nye ideer til hva jeg kan lære meg. En ny idee jeg vurderer å følger, er å finne måte er å bygge en mer forståelse for psykologi som er knyttet til ondskap eller heroisme. Dr. Philip Zimbardo kan være en potensiell hovedinspirasjon. På twitter beskriver han seg slik: "Research psychologist, expert on the origins of evil, now head of Heroic Imagination Project"

I denne selvbeskrivelsen Zimbardo har, legger jeg vekt på at han beskriver seg som en ekspert på å forstå ondskap. Kanskje kan forståelsen jeg eventuelt bygger meg, brukes til å forstå hele samfunn.

Ganske nylig oppdaget jeg serpentza på youtube (en videoblogger bosatt i Shenzhen, Kina). Ved ås se gjennom en spillelistene hans, får hverfall jeg inntrykk av at det er etablert samfunnsfenomen i hele Kina, at deres befolkning forsøker å til en hver tid å scamme (svindle) hverandre.

Til hvilken grad spiller arv eller miljø inn, dersom noen har blitt en scammer? I et blogginnlegg ville jeg kanskje forsøkt å beskrive et spekter av holdninger til scamming, basert på ulike personlighetstyper. Jeg forestiller meg to ytterpunkter: Det ene, en person som føler en sterk plikt til å gjøre etisk riktige valg, og dermed distansere seg sterkt til det å scamme. Det andre, en person som føler en betydelig tilfredsstillelse å scamme andre, som generelt søker det å scamme, og som har en mentalitet der hvor etikk ikke er viktig for vedkommende.

Jeg kunne potensielt utvidet tematikken til å handle om et spekter av personligheter,  der man i ene enden finner de som mentalt sett prioriterer til enhver tid å gjøre etisk riktige handlinger, og i andre enden finner de som har en tendens til å bevisst velge å gjøre kriminelle og/eller uetiske handlinger.


En helt annen ide jeg vurdere å følge er å bare begynne å lære om medisin. Det finnes en del youtube-leger man kan lære av, for eksempel Dr Lonnie Herman (youtube). Kanskje jeg kunne bli en slags hobby-ekspert på spesifikt tema, innen medisin. Kanskje om menneskets immunsystem og lymfesystemet. Hvordan kan det reagere på ulike typer bakterier, sopp, midd og andre ting. Er naturlige ingredienser undervurdert når det kommer til å ha en sunn kropp? Hva slags kosthold kan bidra med å gi en et langt liv?



Personlige opplevelser og hobbyer

For å få en idee angående hva denne type innlegg kan handle om, er det best å se tilbake på hvilke innlegg av denne typen som historisk sett har skapt begeistring blant mine lesere. "Sølt varme" ble først beskrevet ifra en telttur mai 2014. Husker forresten Teodors sin livsførste telt-tur (sommeren 2015)?

I desember 2015 var første gangen jeg kom på ideen å lage musikk-videoer: Geir og Geir hadde talent?

"Ikke trygt å la en baldy være frisør for en dag !", ifølge Nils.

Jeg har forresten et søskenbarn som er skuespiller og tv-kjendis: Lena Kristin. Hun ble gift med Trond Fausa i 2014.

Min største hobby i 2018 har vært å spille piano. Argentinsk tango kommer som nummer to. Det er lenge siden jeg har prudusert en video av meg dane tango (oktober 2015). Jeg tror jeg kan klare å produsere et interessant innlegg om hobbyene mine.

Jeg husker egentlig ikke hva som kan ha vært det beste av personlige hendelser. Kanskje bloggleser har forslag?

...

Da har jeg presentert noen ideer om hva bloggen kan handle om. Nå har  bloggleser sjansen til å bruke kommentatorfeltets makt til å bestemme hvilken retning bloggen tar i 2019. Det store spørsmålet er: vil bloggleser gripe sjansen?