Er informasjon om tragedier et borgeransvar eller en psykologisk trussel?

La oss starte med et fundamentalt spørsmål. Kan det stemme at 2025 har vært mer preget av tragedier sammenlignet med for eksempel 2015, 2005 eller 1995? Ja, mener jeg. La oss kort nevne noen ting som skiller seg ut.

1. Demokratisk erosjon

Når en kriminell, korrupt og antidemokratisk leder tar makten i en global supermakt, skaper dette dyp systemisk usikkerhet og reduserer den globale orden. Jeg ser at USA har blitt et slikt land i 2025.

2. Fortvilelse over politisk svaksyn

Noen mennesker vil lide som konsekvens av at de føler seg omringet av folk som heier på det åpenbart dysfunksjonelle. Igjen tenker jeg på USA, hvor støtten til presidenten har holdt seg over 40%, et tall man personlig mener burde ligge på 0%.

3. Økonomisk kaos

Toll og proteksjonistisk politikk skaper uforutsigbarhet, resesjonsfrykt og forstyrrer den globale handelen. Her tenker jeg på USA, hvor lederen, som en selverklært konge og i strid med landets lover, har igangsatt tollkrig mot alle verdens nasjoner. Det tilsynelatende uten å forstå hvordan toll fungerer.

4. Krig i Europa

En rasjonell leder burde komme til konklusjonen om at angrepskrigen i Ukraina er for dyr og vil gi alle parter unødig lidelse. Vi ser at Russland er et land som ikke styres av fornuft, men av destruktiv, irrasjonell vilje.

5. Klimaendringer.

En vedvarende tragedie hvor vitenskapen er krystallklar: Økte utslipp av klimagasser fører til mer flom, tørke og hetebølger. Likevel ser vi at det er for lite politisk handling og for få globale løsninger.

Listen over problematiske omstendigheter kunne vært lengre. Jeg tipper det er en utbredt oppfatning av at 2025 har vært politisk kriseår. Jeg antar også at jo verre det er med nyheter, jo mer kan det være behov for en psykologisk pause fra det.

For ikke så lenge siden begynte jeg å se en oppsummeringsvideo av alle kriminelle gjerninger fra den amerikanske presidenten i 2025. Jeg klarte ikke se mer enn 10 minutter, før jeg trengte en pause.


La oss nå se på to forskjellige typer argumenter. Det første: Din egen psykologiske fred er viktig. En konstant eksponering av tragedier kan føre til vedvarende angst og en paralyserende effekt på din konsentrasjon. Vi er ganske maktesløse med tanke på å gjøre noe konstruktivt i forhold til disse tragediene. Altså: Det kan være en fordel å skjerme seg fra nyhetene.

Det går også an å argumentere for etisk handlekraft: Å være informert om globale tragedier er fundamentet for demokratisk deltakelse og ansvar. Stenger vi oss ute fra andres lidelse, vil vi også risikere å bli mer usympatiske og kyniske over tid. Kunnskap er en viktig forutsetning for handling.

Er det kanskje mulig å balansere seg i forhold til de to argumentene, eller blir det slik at man havner i et mønster der man velger det ene eller det andre? Hvilket synspunkt synes du er mest overbevisende? Legg gjerne igjen en kommentar nedenfor.