Årets kommentator: Pawel

I år ble det 13. blogginnlegg. Angående kommentarer er situasjonen slik:

Pawel: 2 kommentarer
Marie: 1 kommentar
Anonym: 11 kommentarer

Det er dessverre ikke mulig å delta i konkurransen som anonym.

Uvanlig for bloggen i år var at jeg kjedet meg så mye mellom august og desember, at jeg ikke kom på noe å skrive. Det er forresten sjeldent at det er så jevnt mellom deltagerkandidater (med kun 1 kommentar mer).

Uflaksklubb

Jeg ble aktiv i Trondheim tangoklubb (Argentinsk tango) for litt over 11 år siden. Medlemsmassen sank de første årene (etterfulgt av stagnasjon og et bunnpunkt under koronatiden i 2021). Dessuten forsvant det mange av middels flinke og avanserte dansere opp gjennom årene. Dermed sank også mitt engasjement for å selv drive med tango.

I mange år foregikk det dans på fredager. Jeg gav opp på dette fordi oppmøtet alltid var så svakt. Etter hvert ble dette (en milonga) flyttet til en søndag. Tanken var at oppmøtet kanskje ville bli bedre dersom det ble flyttet til en annen dag.

I en periode i høst bestemte jeg meg for å møte opp fast til søndagsmilonga. Jeg la merke til at det aldri kom mer en 8 stykker totalt hver gang. Noen av disse kom kanskje også sent. I lengden ble jeg i dårlig humør av det stusselige oppmøtet. Derfor gav jeg også opp på det (igjen).


At folk har fått dårlig helse eller gått lei av tango, kan være årsaker til at folk ikke er aktiv lengre. Jeg tror ikke at konflikter mellom folk er en typisk årsak til at folk har sluttet.

Det har gått dårlig med rekruttering av dansere i flere år på rad. Av og til er det også slik at folk med stort talent for dans har gitt seg etter omtrent en eller to runder med kurs. Hvis 100% av nybegynnerne gir opp på tango (eller flytter) i løpet av ett år, så er det vanskelig å få til vekst. Klubben kunne hatt litt flaks med tilflytting av avanserte tangodanser til Trondheim, men disse har alltid et kortvarig opphold i byen.

Det finnes de i Trondheim som holder på med tango igjennom NTNUI dans. Jeg har hørt at det er omtrent 30 aktive dansere der. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen av disse ønsker å delta noe særlig i klubben. De blir jo ofte tilbudt å være med på ting gratis.

Før sommeren fantes det et tangomiljø basert rundt Café Baroque inne i Olavskvartalet. Mannen bak denne tangogruppen var fiendtlig innstilt til Trondheim tangoklubb. Han argumenterte som følgende: Hvis folk i hans gruppe begynte å danse på en annen plass i byen, så ville de komme til å slutte å danse hos han.

Jeg var uenig i dette tankemønsteret. Hans gruppe vil komme til å slutte med tango, dersom han slutter med det, sa jeg til han. Det var det som også skjedde. Jeg regner det hvertfall slik at de må ha flyttet eller sluttet, ettersom de ikke ble aktiv i vår klubb. Han tilbyr hvertfall ikke per dags dato noe alternativ.

Det var uansett andre årsaker til at hans opplegg ikke passet for meg:

-At folk fra hans gruppe ikke hadde interesse for å danse med meg. En tangodanser bør alltid gi folk mulighet til å takke nei til dans, uten at de skal måtte forklare noe. Jeg mener å kunne legge merke til om folk vil unngå meg. Kanskje de har en følelse av utrygghet. Årsaken kan være uklar.

-At det ble spilt mye rar musikk i dette miljøet. Jeg synes man skal spille tangomusikk til tango. Man bør hvertfall ta følgende hensyn: At man ikke spiller for mye av alternativ musikk og at denne musikken spilles på en forutsigbar måte. Jeg har nemlig et ønske om å unngå å danse til noe annet enn tangomusikk.

-At det var lite med plass og hardt gulv (selv om det var positivt at plasseringen bidro til mye synlighet for folk som var ukjent med tango).


Jeg har innsett at det er unødvendig for meg å delta på noe tango-relatert i ut ifra en slags lojalitetsfølelse, der jeg føler meg tvunget til vise min støtte, men egentlig ikke liker arrangementet. Jeg liker ikke konseptet med maratondansing innen tango. For min egen del er det nok å danse 2 timer på en helg. Jeg vurderer derfor å droppe å delta denne gangen på det som heter "Tango in Hell".

Interessen for tirsdagens øvingsdans (practica) er høyere, men det er så få folk som ønsker å møter opp fast fra uke til uke. Selv om oppmøte i antall folk er større, så er det ofte forskjellige folk hver gang. Hvorfor er det slik?

Her er mine tanker om hva vi kunne ha vært:

-At det kom et fast oppmøte hver gang av 5 avanserte dansere av hvert kjønn hver uke.
-At det kom minst 25 stykker til hver practica.
-At det kom minst 15 stykker til hver milonga.


I Trondheim by er det omtrent 200 000 innbyggere. Jeg forstår ikke hvorfor interessen for tango er så lav her.

Mitt kallenavn til Trondheim tangoklubb er "Uflaksklubben". Høres det ikke ut som litt uflaks med eksemplene jeg nevnte? Er det kanskje skjebnebestemt at den totale interessen for å delta i klubben til evig tid skal være lav?

Relativt nylig hørte jeg en spekulasjon om at uflaksklubben kan komme til å bli en "død maksimal uflaksklubb" i fremtiden. Hvis det skulle bli for stusselige omstendigheter å drive med tango her i Trondheim, bør jeg kanskje gi opp opp på tango som hobby. Det er jo isåfall uheldig, ettersom det er en hobby som jeg egentlig liker.

Strenge regler hos onkel for å spille Nintendo Switch

Onsdag i forrige uke, kjøpte jeg meg en Nitendo Switch. Jeg har ei niese (Eline) og to nevøer (Teodor og Fredrik) som bor i nærheten av der jeg bor. Jeg kom til å tenke på at jeg sjeldent får besøk av disse. Disse føler kanskje at det ikke finnes noen god grunn til å besøke meg.

Jeg tenkte også at jeg kanskje skulle finne noe på salg innen kategorien Nintendo, siden det var såkalt "Blackweek". Ingenting av det jeg kjøpte var på salg. Kanskje er det svært sjeldent salg på Switch og gode spill.

Vel, Vel... Jeg hadde fått en tanke om at Fredrik ville komme til å like et spill som het "Pokemon Legends: Arceus" (med aldersgrense 7 år). Spillet som het "Zelda: Tears of the Kingdom" (12 år) kjøpte jeg fordi det er ett av få spill som har fått 96 i score på en side som heter Metacritic. Dette er svært sjeldent at et spill får så god tilbakemelding.

Jeg kjøpte også en ekstra kontroller, siden jeg var skeptisk til at kontrolleren som kom med ville være behagelig å bruke.

Til å begynne med ble Eline og Fredrik overrasket da de kom på besøk til meg. Begge skulle få lov til å spille litt. Det var viktig å måle om de ville bli fornøyd. Det var de.

Etter hvert oppdaget jeg at det var noen som ikke ville oppføre seg helt bra. Derfor syntes jeg det var nødvendig å lage noen strenge regler.

Rommets strenge regler er (som vist på bildet over):

1. Forbudt: Å si eller skrive slemme ting.
2. Forbudt: Å unødvendig være borti hverandre, hvis den andre ikke har lyst.
3. Forbudt: Å bråke for mye (som målt etter onkels formening.
4. Krav: Å høre etter når onkel vil si noe viktig. Stillhet kreves.
5. Forbudt: Å lyve til onkel.
6. Forbudt: Ufin oppførsel.

Jeg inviterte Fredrik og Eline til å komme med motargumeter til disse reglene, hvis oppdaget noen. Fredrik hadde ingen problemer med å godta disse reglene og fikk dermed mer spilletid. Eline og Fredrik syntes det ville vært morsomt om Teodor etter hvert skulle bli overrasket slik som de ble, men hemmeligheten ble røpet av noen andre (ved uhell).


I kveld har jeg tenkt på at jeg hverken fikk besøk i går eller i dag av noen onkelbarn. Jeg synes ikke jeg har lagd for strenge regler. Jeg har også invitert dem til å være med å lete etter flere spill på YouTube i fremtiden (i tilfelle jeg hadde bommet litt på spill).

Troll-face bildet over tok jeg også i forrige uke. Det er Fredrik med en tommel opp. Positivitet fra en nevø varer kanskje bare i 3 dager. Kanskje det ikke blir så mye besøk likevel.

Kjedsomhet og mangel på inspirasjon

Hvis man opplever kjedsomhet og mangel på inspirasjon, er det nesten helt umulig å skrive et bra blogginnlegg. Dessverre er det den følelsen jeg sitter med i dag.

Å hjelpe andre kan gi deg en følelse av mening og tilfredshet. For andre folk er jeg kanskje dessverre som en unyttig fyr med en verdiløs hjerne.

Å lære noe nytt gjennom Internet kan være nyttig. Det kan dessverre også bli slik at man leter etter nyttig tanke, uten å finne den.

Det kan være nyttig å finne en ny gruppe med mennesker som deler dine interesser. Det kan dessverre også bli slik at man ikke finner mennesker som man har så mye til felles med i en ny gruppe. Kanskje man heller ikke skjønner hva slag type gruppe man burde lete etter.

Å sitte på benken ved elven er kanskje nyttig, ettersom naturen kan inspirere. Dessverre er det også slik at det fort kan bli kjedelig å sitte på en benk ved elven. Dessuten er man litt avhenging av solen for at det skal føles hyggelig, og den er svært ofte på andre siden av sky.

Å prøve en ny hobby kan være nyttig. Jeg opplever det som om at jeg har nok av hobbyer med dans og musikkinstrumenter. Dessuten kan jeg også se en Rosenborg-kamp en gang i blant.

Hvis jeg skal måle hobbyer opp mot hverandre, tror jeg det er større verdi å melde seg som vert for tangoklubben, for så å oppleve at ingen møter opp, versus å se Rosenborg tape en fotballkamp. Det har jeg sett nok av.


Nå tenker du kanskje at du skal være smart og spørre kunstig intelligens hva en kjedelig fyr bør gjøre. Mitt blogginnelgg er allerede basert på et Gemini svar, til følgende spørsmål:

“Jeg opplever kjedsomhet og mangel på inspirasjon. Har du forslag?”

Jeg legger merke til at gemini kan justere forslaget etter en kort tid. Det vil likevel gi omtrent denne type svar: Å hjelpe andre, å lære noe nytt, å finne en ny gruppe mennesker, å være i naturen eller finne en ny hobby.

Kanskje det bare er slik jeg er akkurat i dag at ikke er så positivt innstilt til potensielle gode forslag. Er det ikke litt dumt å skrive et blogginnlegg akkutat idag da? Kanskje, men jeg synes det skal være noe forutsigbarhet med minimum ett blogginnlegg per måned.

Et argument mot ideen om en allmektig god gud

Argument: Av en god gud forventer jeg at enhver livsreise var tilrettelagt slik at den gav minst mulig lidelse. Samtidig ser jeg at det er svært mange skapninger som har opplevd urimelig langvarige lidelser igjennom sitt liv. Derfor kan jeg ikke tro at det finnes en allmektig og god gud. Kortere oppsummert: For mye lidelse, derfor ingen allmektig og god gud.

Jeg ser ikke at det kan være noe galt med premissene her:

1) At enhver livsreise burde vært tilrettelagt slik at den gav minst mulig lidelse.
2) Jeg ser at det på jordkloden har vært og fortsatt er alt for mye av urimelige lidelser.

Man kan kanskje argumentere for at gud ikke er allmektig eller at gud ikke er spesielt opptatt av å være god. I religiøse miljøer tror jeg det likevel det er vanlig å tro på en gud som både er allmektig og god. Jeg tror det er mer sjeldent for folk å tro på en gud som kun dømmer folk når tiden er rett for det.

Det er vanskelig å vite hvem som først har tenkt dette argumentet som jeg har nevnt, men jeg synes det er sterkt. For meg ser det ut som det sterkeste av alle argumentene mot gude-ideen. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være lett for noen mennesker å tro på en allmektig god gud.

Jeg kan skjønne mer av mennesker som tror på en gud under tvil. Argumentene for å tro på en god gud kan være forståelige, selv om de ikke nødvendigvis er så sterke. Folk kan oppleve det som meningsfylt å religiøst tro på gode tanker, gode ord og gode gjerninger, selv om de føler at de ikke har så god grunn til det.

Kanskje det kan være språklig praktisk med en gude-idé? Et menneske kan potensielt ta feil når det tror det har funnet en god tanke, men at gud vet det riktige subjektive fasitsvaret for det mennesket, dersom det har tatt feil.

Kan generativ kunstig intelligens hjelpe mennesker til å forstå presidentvalget i USA?

Jeg sendte følgende spørsmål til Gemini (Google sin GenAI):

Forklar hvordan en farlig og anti-demokratisk politiker klarer å bli populær i et demokrati.

Jeg fikk følgende svar:
"Det er et komplekst spørsmål, og det finnes ingen enkelt svar på hvordan en farlig og anti-demokratisk politiker kan bli populær i et demokrati. Flere faktorer kan spille inn, både hos politikeren selv og i samfunnet rundt.

Her er noen mulige forklaringer:

-Utnyttelse av frykt og usikkerhet: Mange mennesker søker etter enkle løsninger på komplekse problemer. En politiker som lover å "gjøre Amerika stort igjen" eller "sette inn hæren for å stoppe innvandringen" kan appellere til folks frykt og usikkerhet.

-Polarisering og identitetspolitikk: Ved å skape et "oss mot dem"-scenario kan en politiker mobilisere en sterk følelse av tilhørighet hos sine støttespillere. Dette kan være basert på etnisitet, religion, klasse eller andre sosiale identiteter.

-Enkle budskap og repetisjon: Komplekse problemer blir ofte forenklet til enkle slagord og løsninger. Gjennom konstant repetisjon kan disse budskapene feste seg i folks bevissthet.

-Misinformasjon og "fake news": Sosiale medier har gjort det enklere enn noensinne å spre falske nyheter og konspirasjonsteorier. Dette kan bidra til å skape et klima av mistro og polarisering.

-Svekket institusjoner: Når tilliten til tradisjonelle institusjoner som media, politikere og eksperter er svekket, kan det være lettere for en populist å fremstå som en "ekte" representant for folket.

-Personlig karisma og appell: Noen politikere har en naturlig evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet og skape lojalitet blant sine tilhengere. Dette kan skyldes deres personlighet, utseende eller kommunikasjonsferdigheter.

Det er viktig å understreke at dette ikke er en unnskyldning for slike politikere. Det er heller en forsøk på å forstå de underliggende årsakene til at de kan bli populære. For å bekjempe slike tendenser er det viktig å:
-Styrke kritisk tenkning: Oppmuntre folk til å være kritiske til informasjonen de blir presentert for, og å sjekke kildene.

-Støtte kvalitetsjournalistikk: En sterk og uavhengig presse er avgjørende for et fungerende demokrati.

-Fremme dialog og forståelse: Arbeide for å bygge broer mellom ulike grupper i samfunnet og fremme en mer inkluderende debatt.

-Beskytte demokratiske institusjoner: Forsvare demokratiske prinsipper og motstå angrep på institusjoner som rettsvesenet og valgordningen.

Hvilke aspekter av dette temaet er du spesielt interessert i å utforske videre?"


Hvis jeg stiller et mer spesifikt svar om Trump, får jeg følgende svar:

"Jeg kan ikke svare på spørsmål om valg og politiske personer akkurat nå. Jeg er opplært til å være så nøyaktig som mulig, men av og til kan jeg gjøre feil. Mens jeg jobber med å bli bedre på å diskutere valg og politikk, kan du prøve Google Søk."


Siden Gemini ikke kan gi svar angående Trump, blir det vanskeligere å samarbeide med Gemini for å sammen finne best mulig svar. Det er viktig å finne ut hva som er fakta når det gjelder politikk. Trump hadde grunnleggende ansvar for kongress-stormingen som skjedde den den 6. januar 2021, ettersom hans rolle kom til syne gjennom hans postinger på plattformen som het Twitter. Les gjerne om det på Wikipedia (January 6 United States Capitol attack).

Dersom Gemini var villig til å kommenter politiske personer, kunne det potensielt gitt meg en veldig god oversikt over alle eksempler som beviser at Trump er anti-demokratisk. La oss likevel se om svarene som gjelder en anti-demokratisk politiker, også kan være med å beskrive Trump.


Første punkt: Utnyttelse av frykt og usikkerhet. Dette ser ut til å være en kommunikativ hovedstrategi hos Trump og hans støttespillere. De lyver gjerne for å oppnå denne effekten. Om virkeligheten skulle vise seg å være at det har blitt mindre kriminalitet under Biden, så kan Trump likevel påstå at det har blitt mer kriminalitet og at han skal løse problemet.

Dessverre er det også slik at svært mange av hans støttespillere ikke ønsker å faktasjekke et slikt utsagn. Om de skulle velge å forsøke å faktasjekke saken, kan det være at de finner en en umoralsk kilde som støtter opp om løgnen istedet for å fortelle fakta.

Hos Trump finnes det svært mange eksempler på at han lyver. Faktasjekkere hos Washington Post mener å kunne dokumentere 30,573 falske or misledende påstander i sin første presidentperiode (med et gjennomsnitt av 21 løgner per dag). Les gjerne på Wikipedia om alle løgnene (False or misleading statements by Donald Trump).

Å sammenligne med politikere som lyver i for eksempel Norge, blir etter min mening urimelig, ettersom alle norske politikere er langt fra å lyve så mye.


Andre punkt: Polarisering og identitetspolitikk. Trump sine løgner gjør at det oppstår en splittelese mellom folk som identifiserer løgnene og de som ikke gjør det. Løgner kan gjøre folk svært sinte. Ikke bare blir man sint på personen som slipper unna møte negative konsekvenser av å fortelle løgnene, men også de som svelger løgnene, spesielt hvis man regner det for sin egne del som av svært lav vanskelighetsgrad å identifisere at det er snakk om løgn.

De som svelger løgnene kan bli sinte på dem som ikke har gjort det, men de har ingen legitim grunn til å bli sint ettersom det er av betydning hva faktisk sannhet er. Jeg tror ordet "selvbedrag" er helt essensielt for å beskrive folk som tror på løgnene. Noen personligheter er slik at de har så lyst til å høre bekreftelse på at sine ideer er sanne, at de med vilje hører på en person som er dum eller lyver.

Jeg tror det er typisk for menneskelig psykologi å oppleve det som smertefullt å konfrontere sitt eget selvbedrag. Det finnes en gruppe mennesker i USA liker å omtale Trump som verdenshistoriens beste presidentkandidat, mens en annen gruppe vil omtale han som den verdenhistoriens verste. De vil fort kunne bli sint på hverandre, så de vil unngå å snakke med hverandre om politikk. Kanskje all samtale er uaktuelt.

Trump bygger på svært mange "oss mot dem"-scenarioer. Et av av dem dreier seg om fiendtlig holdning til innvandring fra Mexico. Dette er et tema som dominerer Trump sin politikk. For noen måneder siden var det slik at demokratene ville lage en strengere innvandring og asylpolitikk. Trump instruerte "sine" (republikanske politikere han har innflytelse over) til å stemme nei til dette, selv om de ønsker strengere politikk.

Hva kan årsaken være, mon tro? Trump vil åpenbart holde på et "oss mot dem"-scenario i sin retorikk. Hvis det blir løst det de anser som et problem, kan de ikke angripe Biden på temaet lengre.

Det kan også være slik at innvandrere fra Mexico også har bidratt til å forbedre levestandarden i USA, men innvandringsfiendtlige mennesker er ikke åpen for å se etter slike sammenhenger. Trump regner også muslimer som en fiendtlig gruppe.


Tredje punkt: Enkle budskap og repetisjon. Jeg vil påstå at Trump kun nevner kun politiske temaer på overflaten, fordi han er komplett inkompetent og ville ikke vært i stand til å forklare et komplekst tema. Et veldig typisk slagord har vært "gjør Amerika stort igjen". Mange amerikanere liker dette slagordet, men det har etter min mening veldig liten verdi når det kommer fra en person som ikke er til å stole på.


Fjerde punkt: Misinformasjon og "fake news". Det kan være vanskelig (og noen ganger umulig) å spore hvem som gjør hva på Internet. De som eier de sosiale mediene kan gjøre tiltak for å forhindre misinformasjon spres ukritisk.

For mange år siden tenke jeg om Elon Musk som en slags allsidig genial entreprenør, men per dags dato vurderer jeg han som en ondsinnet psykopat. Det er synlig for meg gjennom alle de elendige avgjørelsene han har gjort på Twitter (Ja, det heter X nå, men fortsatt upraktisk å kalle det noe annet en Twitter). Det er forferdelig hvordan plattformen tilrettelegger for at russisk propaganda skal kunne bli mest mulig synlig. I tillegg har han selv vert med å a spre russisk propaganda. Musk har åpenbar skyld i dette.

Jeg kjenner ikke til alle slags mediekilder som er med å skape problemer. Det er derfor litt komplisert for meg å kommentere dette godt. Jeg tror det er et stort problem at TV-kanalen Fox News alt for ofte ikke følger journalistisk standard eller åpenbare etiske standarder.


Femte punkt: Svekkede institusjoner. Mange amerikanere vil si at de ikke stoler flere av nyhetsmedia. Under primærvalget til det demokratiske parti i 2016, ville Bernie Sanders ofte si at han ikke fikk en rettferdig sjanse til å formidle seg i de amerikanske massemediene. Var det sannhet i dette utsagnet? Ja, jeg tror det. Det kan være at flere nyhetsmedier har forsøkt å forbedre seg siden den gang.

Trump sin situasjon er anderledes. Det finnes flere nyhetstasjoner som gjerne vil stille Trump utfordrende spørsmål, men han beskriver jo flere av disse som fiender og vil som regel ikke stille der. Trump er veldig strategisk angående hvilke nyhetsmedier han vil stille i og når.


Sjette punkt: Personlig karisma og appell. Trump uttrykker ofte et veldig selvsikkert kroppsspråk når han lyver og når han snakker om tema han er fulltstendig inkompetent på. Det er vanskelig å skulle måle hvor mye betydning dette punktet har for de som lar seg overbevise.

For folk som er opptatt av godhet, sannhet og rettferdighet er det unaturlig å kunne klare lyve på samme måte. For min del verdsetter jeg ærlighet i politikken og regner det som rart at folk lar seg begeistre av Trump.


La oss nå gå igjennom anbefalingene fra kunstig intelligens.

Første punkt: Styrke kritisk tenkning. Folk oppgir gjerne Trump selv som en primærkilde når de velger å støtte opp om han, selv om han lyver hele tiden. Jeg ser ingen gode muligheter for å kritisk tenkning vil bli styrket.

Andre punkt: Støtte kvalitetsjournalistikk. Det er vanskelig for meg å prøve å definere hvor man finner kvalitetsjournalistikk i USA. Hvis man skal begynne å sammenligne medier med hverandre, så tror jeg at CNN ikke er så ille, det selv om de ender opp med å gjøre en del tabber.

En gang i blant kan jeg høre på et program som heter "Anderson Cooper 360" som ligger på Spotify. Jeg tror han er opptatt av at vi må tåle å gi ordet til folk med formeninger vi ikke liker, for så å forøke å stille noen kritiske spørsmål.

Jeg er klar over at det finnes flere skikkelser som prøver å formidle nyheter på en underholdende måte. Jeg kan av og til se noen innslag av John Stewart fra "The Daily Show" som vist på YouTube. Jeg tror han av og til gjør noen tabber. For en stund lagde han et innslag av forskjellige amerikanske medier. Flere nyhetskanaler hadde uttrykket "vi lever i to forskjellige virkeligheter". Stewart hatet uttrykket ettersom vi lever i samme virkelighet.

Jeg så både Fox News og CNN ble kritisert i samme innslag (Du kan se den relevante delen på YouTube her). Jeg har inntrykk av at journalistene i CNN i større grad følger en journalistisk standard sammenlignet med Fox News. Innslaget kan potensielt bidra til en ufortjent mistillit mot CNN.

John Stewart beskrev likevel et veldig godt poeng i dette innslaget: Politikerne kan velge å lyve på TV uten at det får noen alvorlige konsekvenser for dem, men de kan ikke gjøre det samme i et rettslokale (der det skal legges frem bevis for hver påstand). Hvis alle medier var som et rettslokale ville kanskje Trump vært mindre populær, men de ulike mediene er jo ikke rettslokaler.


Tredje punkt: Fremme dialog og forståelse. Dette er veldig vanskelig å få til i et land der folk kan oppleve det som smertefullt å snakke til hverandre om politikk, ettersom folks formeninger er langt fra hverandre. I denne sammenheng vil jeg nevne en YouTube-video av Luke Beasle (Her: I Spent ALL DAY With Trump Cultists, You WON'T BELIEVE What Happened!). Jeg kan godt skjønne at folk ikke vil snakke sammen om politikk.


Fjerde punkt: Beskytte demokratiske institusjoner. Hvis man regner demokratiet i USA som viktig, bør man ikke stemme på Trump. Han har ikke respektert demokratiet gjennom sin rolle under stormingen av kongressen. Det er svært god grunn til å tro at han har til hensikt å styre landet mot autokrati (altså at en person eller liten gruppe har mest makt). Les gjerne om Prosjekt 2025 på Wikipedia (her).

Amerika har et rettsystem der hvor politikere velger skikkelser til å styre i høyesterett. Per dags dato er 6 av 9 dommere "republikansk" (Se Wiki) Flertallet av disse kan potensielt velge å være lojal mot Trump fremfor å være lojal mot nasjonen. Kanskje det allerede er slik at flertallet er lojal til Trump. De har jo relativt nylig besluttet at en president er immun mot å straffeforfølges for (i praksis) all kriminalitet. Dette er en skandale.

Les gjerne om alle rettsakene mot Trump på Wikipedia (her).


I år hadde jeg forventet at flere skulle snu seg mot Trump.  Han har blitt dømt for svindel i en rettssak og dokumentforfalskning i en annen. Det ser ut som det ikke blir noe av de mer alvorlige kriminalrettsakene rettet mot han. Det er veldig sterke offentlig tilgjengelige beviser for at han forsøkte å stjele offentlige dokumenter og at det var han selv som forsøkte seg på valgfusk da han sist tapte i presidentvalget mot Biden.

Trump har dessverre ledet på meningsmålinger i hele år (Wiki). Demokratene tror kanskje at de har god tid på seg for å endre folks formeninger, men det har de ikke. Jeg ser ingen åpenbar hendelse som vil endre opinionen. Derfor regner det som mer og mer sannsynlig at Trump kan bli president igjen.

Når det gjelder attentatforsøket mot Trump (Wiki), har jeg ikke så mye å si. Siden det er flere våpen enn folk i det landet (Wiki), må jeg innrømme at jeg kun er litt overrasket over at noe sånt kan skje.


Til slutt en oppfordring til de som vurderer å legge igjen en kommentar i dagens innlegg. Hvis dere velger å bruke kunstig intelligens til hjelp for å lage svar, synes jeg dere bør oppgi den informasjonen som del av kommentaren. Dette gjelder antageligvis bare en anonym kommentator.

Blir det for mye negativitet fra denne bloggeren?

Jordkloden er som en stor båt som man ikke kan forlate. Det er umulig for meg å ikke legge merke til mye av det som foregår i denne båten som ikke er bra.

Jeg liker ikke at Taliban nekter folk å spille musikk i Afghanistan. Det er urettferdig at så dumme folk får lov til å bestemme over andre. Noen må gjøre noe for å bli kvitt urettferdighetene, tenker man kanskje. Samtidig er ser man gjerne sine egne begrensninger.

Selv om jeg kan bruke relativt få sekunder på å se på en meningsmåling, kan denne informasjonen ta opp mye plass i hodet. Hvis flertallet ønsker noe som en selv regner som dumt, blir som å være i en båt det flertallet er interessert i å lage flere hull i den båten.

Når jeg ser er globus, vil jeg kanskje først tenke på nasjoner og politiske problemer, som igjen kan gjøre at jeg tenker på menneskehetens fremtid med et litt bekymret sinn. I en globus kan jeg i stedet se etter klodens kulturrikdommer. Hva er verd å ta vare på av menneskehetens kulturarv? Kanskje bloggleserer har noen meninger.

Jeg begynte å tvile på meg selv etter at jeg sist skrev blogginnlegg. Det er ikke nyttig å invitere leserne til bekymre seg over ting de ikke kan gjøre noe med. Kanskje vil det innlegget jeg skrev kunne oppleves slik.

Kanskje jeg må innrømme om meg selv at jeg ikke alltid er så flink til å se etter eller fokusere på ting som er positivt. Jeg bør huske å gi mer plass til positive eller konstruktive tema, selv om jeg ikke har talent for det.

Å klare å være positiv dreier kanskje seg mye om skjønne hvor man skal lete, men at det er heller ikke åpenbart hvor man skal lete (hvis det også skal være en realistisk optimisme).

En person som kjeder seg, klarer ikke nødvendigvis å finne en måte å bli kvitt sin kjedsomhet. I et slikt tilfelle må noe interessant oppdages, slik at kjedsomheten forsvinner. Grunnen til å være positiv må også kunne oppdages. Det å klare å være positiv er kanskje også en vanesak.

Er det for mange dumme folk på jordkloden?

Ja. Det er for mange dumme folk på jordkloden og det kan komme mye lidelse for jordklodens vesener som konsekvens av deres forferdelige dømmekraft.

På 1930- og 1940-tallet var de folk som var entusiastisk for Hitler og hans politikk. Fortjener disse menneskene å bli kalt for dumme? Ja, synes jeg. Over 70 millioner mennesker døde som konsekvens av at de verste folkene fikk politisk makt. De som bidro til å gi dem makt hadde moralsk skyld i det.

Den hovedsaklige hensikten med å undervise historie i skolen er at man ikke skal gjenta feilene fra fortiden. Ganske mange folk er tydeligvis så dumme at de ikke lærer noe fra disse historiebøkene.

Jeg har snakket en del om meningsmålinger I USA. Det er en effektiv måte å holde seg oppdatert. I en mer logisk verden ville Biden nå hatt en massiv ledelse meningsmålinger. Folk burde tenkt omtrent slik: Det kan ikke være bra for meg og verden om jeg stemmer på en person som både er dømt for svindel og lovbrudd. Jeg stemmer i stedet på han andre gamle mannen som ikke er slik.

Dessverre er det fortsatt ikke slik på meningsmålingene som beskrevet. Det som foregår er at flere nyhetsmedier nekter å akseptere at Trump nå er dømt på et godt grunnlag. I stedet angriper de det amerikanske rettsvesenet ved å beskrive dette systemet som fienden.

Jeg synes det er på tide å beskrive enkelte nyhetsmedier som forrædere av den frie verden. Da tenker jeg på alle de nyhetstasjonene som er med på det prosjektet der de prøver å beskrive Trump som offeret og rettsvesenet som fienden.

Fox News er en av de nyhetstasjonene som har gjort seg til fiender av sannhet og fakta. Mange folk lar seg påvirke av deres elendige propaganda. Jeg skjønner heller ikke hvordan disse nyhetsmediene kan slippe unna med å opptre så uetisk.

En delvis forklaring til at Biden ikke gjør det bedte, skyldes altså at USA har et propagandaproblem. Folk burde uansett vært fornuftig nok til å ikke la seg lure. Bevisene i rettsaken mot Trump er svært tydelige. Det finnes ingen unnskyldning på Trump sine vegne.

Hvis man kaller noen for dum basert på sine politiske meninger, kan de reagere med å bli sint. Beviser i en rettssak er fakta man ikke kan unnslippe. Derfor synes jeg at alle som fortsatt støtter Trump fortjener å bli kalt for dum.


Hvis det fantes romvesen som observerte jordkloden, ville de kanskje tenkt det samme. Hvis de observerer en planet, er det kanskje to spørsmål som er de mest sentrale:
1) Er det nok av moral og etikk blant vesenene på denne planeten med størst mental kapasitet?
2) Er disse vesenene, selv om deres mentale kapasitet er stor, likevel dumme?

Kanskje de ville dannet seg to konklusjoner om menneskeheten: Statistisk sett er det ikke nok av moral og etikk hos gruppen som helhet, selv om enkeltindivider kan være flink med moral og etikk.

Hvis befolkningen blir gitt et valg der det står mellom å velge å bevare det demokratiske samfunnet eller rasere det, og flertallet har til hensikt å velge å rasere det, da er det statistisk sett for mange dumme folk. Vi regner meningsmålingen som bevis på at det er for mange dumme folk.

Vi kan ikke klare å komme godt overens med jordens folk, ettersom flertallet utgjør folk som både er for dumme og for umoralske. Den observerte trenden er kanskje også at menneskeheten stadig blir dummere og mer uetisk over tid, i stedet for mindre.

Det er et problem for jordkloden om det er for mange dumme og uetiske folk. Men ethvert problem finnes det vel en løsning for? Kan problemet løses ved å følge Descartes metode? Altså at man:
1) Unngår fordommer og tviler på sannheten.
2) Deler problemet inn i riktig antall håndterbare deler.
3) Konstruerer en løsning ved å sette sammen de håndterbare delene på riktig måte.
4) Går igjennom og studerer svaret for å unngå glemsel.

Jeg tror ikke at avanserte romvesener kunne klart å komme med et svar om hvordan jordkloden kan bestå mer av logiske mennesker. For å komme opp med ideer ville de kanskje prøvd seg med et slag brain-storming råd.

Kanskje en av dem ville spurt: Alle de som stemmer på Trump, kan vi teleportnere dem til havets dypeste bunn og la dem drukne der? Det ville kanskje være umoralsk å ta en for aktiv rolle i å la dumme og uetiske mennesker dø?

Realistisk eller naiv optimisme

Folk er forskjellige med tanke på når de kan klare å være optimistisk. Noen har lett for å være optimistisk, men for andre kan det være mye vanskeligere. Alle skjønner ordet optimisme, men hvis også skal prøve å definere til hvilken grad optimismen er realistisk eller naiv, kan det bli mer uklart hva man mener.

Når man snakker om optimisme, så tror jeg det mest riktig å snakke om det som en følelse folk kan ha. En person kan (i skadefryd) håpe på at shaman Durek skal kjøpe Manchester City, gjøre seg selv til permanent målvakt og (prinsesse) Martha Louise som spiss.

Noen vil kanskje insistere på at dette ikke kan kalles noe annet enn naivitet, men en slik merkelapp tar ikke tar hensyn til en opplevd følelse folk kan ha. Jeg vil komme til å kalle noe for naiv optimisme for også i situasjoner der folk håper på ting som er helt umulig.

Man havner fort i gråsoner når man skal prøve å definere om noens optimisme som realistisk eller naiv. La oss se for oss at Manchester City har spilt en omgang mot Bodø/Glimt og at stillingen til pause er 5-0 for City på hjemmebane. En person kan potensielt klare å håpe på at Glimt vil lage 6 mål i neste omgang uten å slippe inn flere mål.

Det er svært mange faktabaserte årsaker dette bør kalles naivt (også for den som skulle klare å håpe på noe slikt). Selv om forskjellen var mindre (med 4-0, 3-0, 2-0 eller 1-0 ledelse til City), er det fortsatt naivt å tro på seier til Glimt. Det blir snakk om ulike grader av naivitet.

Vi kan kanskje si at optimismen i de nevnte eksemplene varierer fra å være svært naiv til middels naiv. Hvis man skal legge stor vekt på realisme, bør man forvente et lag som City vil komme med en ensidig overkjøring av Glimt over to omganger.


Folk oppfatter situasjoner forskjellig. Når det kommer til fotball er det uunngåelig slik at folk håper på forskjellige ting. La oss forestille oss en person som kommer fra sør-polen og som heter Pøbel (men som også er en veldig grei person). Hans motivasjon for å se fotball kan være så enkelt som nyte det å observere andre folks talenter.

Det var naturlig for Pøbel å heie på Messi, da han var i Barcelona. Da Messi forsvant fra Barcelona, ble det naturlig å finne en annen klubb å heie på. Han visste med stor sikkerhet at Guardiola var svært talentfull og at klubb som City, på grunn av sterk økonomisk overlegenhet, ville garantere for mange år med fotballgleder. Noe annet enn suksess var nærmest umulig, ettersom en smart hjerne ville komme til å få mye ressurser.

Pøbel er kanskje noe forvirret over ande folks perspektiver på fotball. Hvis han ser andre mennesker som påfører seg selv mental lidelse over en fotballklubb som presterer mye dårligere enn City, vil han undre seg over hvorfor de i stedet ikke bare valgte å være positiv til de imponerende kampene og resultantene til City.

Hva er den skadefryd-logikken som kan finnes hos enkelte fotballfans? “Patetisk”, vil Pøbel kanskje tenke. Det kan likevel ha god forklaring. Det som kan skje i engelsk fotball er at City vinner serien hvert eneste år de neste 10 årene. Pøbel kan til og med risikere å møte på en person som håper på at det skal gå dårlig med City, slik at det blir større sjanse for at en annen klubb skal vinne.

Men hva ville Pøbel gjøre hvis shaman Durek en dag ble annonsert som trener for City? Kanskje han ville følt seg helt uberørt av situasjonen. Det finnes jo andre fotbalklubber som er gode. Kanskje Arsenal er neste ut med å vinne, hvis City skulle bli dårlig. Man kan jo bare begynne å se Arsenal kamper i stedet.


Det finnes andre logikker enn talent som gjør at folk følger fotballklubber. For noen er område-loyalitet viktig. For en person som er født og oppvokst i Norge, kan det være naturlig å heie på det norske landslaget i fotball. En person som bor i Norge, men var født en annen plass i verden, har ikke nødvendigvis behov for å heie på det mest lokale laget. I en fotballkamp mellom Norge og Polen, kan det være naturlig for Pøbel å heie på Polen, selv om han bor i Norge. Sør-polen har hvertfall ikke noe landslag.

For en person som har levd mesteparten av sitt liv i Trondheim, kan det være naturlig å heie på Rosenborg. Har man Pøbel-logikken i fotball, vil man kanskje stille seg helt uforstående til hvorfor Lerkendal stadion ikke er helt tom for tilskuere i hver eneste hjemmekamp for Rosenborg.

For meg kan det være fristende å foreslå at Pøbel burde sendt inn en jobbsøknad for trenerjobben i Rosenborg. Han kunne kanskje skrevet noe så enkelt som: “Hei, jeg er Pøbel. Jeg skjønner at i fotball er det viktig å både ha en god plan for forhindre målsjangser imot, i tillegg til at man har en god plan for å lage mål. Det finnes håp for Rosenborg. Ansett meg som trener.”

Manchester City ville vel kanskje klart å vinne i en vennskapskamp mot Rosenborg, selv om de ble tvunget til å spille med shaman Durek som målvakt og Martha Louise som spiss. De kunne jo bare kopiert den strategien Brann brukte da de vant mot Rosenborg.

Pøbel? Er ikke det han vennen som relativt ofte legger igjen en kommentar i kommentatorfeltet? Nei, den personen heter Pawel. Da jeg snakket med Pawel nylig, begynte jeg å tenke at jeg kanskje burde tenke mer som han. Det kan være naturlig for meg å heie på det lokale laget, men man kan lett bli negativ av å skulle se kamper der de taper mer enn halvparten av kampen, der de burde vært i stand til å vinne mer enn halvparten.

Jeg regner det som realistisk optimisme at Rosenborg burde vunnet mer enn halvparten. Da jeg så kampen de spilte mot Brann, begynte jeg å tenke at den nye treneren kanskje er litt dårlig. Laget klarte jo ikke å skape så mange sjanser. Jeg innser at jeg ikke bør mene så mye om Rosenborg, ettersom jeg aldri har observert dem på treningsfeltet. Kanskje treningsopplegget de har nå, er bedre enn det de hadde under Rekdal. Kanskje treneren i det miste er litt smart. Han og laget blir kanskje smartere over tid.

Hvis Rosenborg skulle mislykkes i å ta poeng mot Kristiansund på søndag, er det kanskje best at jeg tenker på fotball som noe som ikke eksisterer. Det blir en slags variant av en Buddha tanke: Hvis det ikke eksisterer, så kan jeg heller ikke la meg bli skuffet over det.

Så langt har jeg prøvd å illustrere at man må kunne si at det finnes ulik grad naiv optimisme. Man kan også være uenig i hva som skal kunne kalles naiv optimisme. Jeg har også prøvd å illustrere at man ikke nødvendigvis klarer å være positiv til de samme tingene.

Det finnes ting som jeg det er vanskeligere å unngå å la seg involvere i. Folk kan også være positiv til noe som jeg med stor sikkerhet vet vil komme til å være negativt for fellesskapet, hvis det skulle skje. Da tenker jeg på at folk kan ha dårlig dømmekraft med tanke på deres politiske perspektiver. Hvis noen velger å være positiv til Trump som en potensiell fremtidig president, så vil jeg være nødt til å insistere på at han nå er verdenshistoriens aller verste presidentkandidat (også verre enn seg selv, da han sist stilte).

En person som er positiv til Trump, vil kanskje spørre: “Hvorfor kan ikke du bare være positiv til det jeg er positiv til?” Jeg ville bli nødt til å svare at det ikke finnes faktabaserte årsaker til å være positiv til Trump. Jeg vil kalle det naiv optimisme å være positiv til han, selv om jeg kanskje burde funnet et bedre ord her.

Hvis man skal forholde seg til fakta (se Wikipiedia om kriminalitet og løgner), bør man være svært negativ til Trump. Jeg ser ikke så mye av nyheter fra USA, men jeg klarer ikke helt å la være å en gang i blant lete opp en meningsmåling på Wikipedia. Jeg kan bruke 5 sekunder på å se på nyheter der (Nationwide_opinion_polling_for_the_2024_United_States_presidential_election) og likevel være litt oppdatert.

Da jeg sist så på meningsmålinger der, tenkte jeg det kanskje var sjanse for at Biden var tilbake i ledelsen, men det var han ikke. For noen år siden var jeg veldig positiv til Bernie Sanders. Jeg har siden tenkt at Biden kanskje var den beste kandidaten ved forrige valg. Det har kommet veldig mange utenriksproblemer for USA og verden. Det kan være at hverken Obama eller Sanders hadde klart å håndter disse problemene bedre enn Biden.

Folk kan oppgi de tåpeligste av årsaker til at de støtter Trump. Det er lenge siden jeg så på YouTube-videoer av Trump-fans. Jeg la merke til at folk kunne oppgi en religiøs årsak til å forklare deres støtte til han. De finne på å si omtrentlig noe slikt: “Jeg har hørt det fra både Gud og Jesus at vi må satse på Trump.”

En hver person kan bli litt forvirret av et slikt utsagn av flere forskjellige årsaker:

-Ikke alle er enig i at det finnes en Gud.
-Det kan være at de ikke tror at Gud kan kommunisere med folk, hvis han finnes.
-Hvis Gud finnes og kan kommunisere med folk, kan det være at Gud ikke har kommunisert med vedkommende.
-Hvis Gud finnes og kan kommunisere med folk og har kommunisert med vedkommende, kan det være at Gud ikke har kommet med det utsagnet.

Å påstå Gud som årsak til sine handlinger, kan til og med være en plan for å fraskrive seg all form for personlig ansvar, hvis Trump skulle bli president og at det ikke skulle fungere godt (og det er mange ting som kan gå veldig galt).


Optimisme kan være mer egoistisk rettet. Det finnes sikkert en del folk som nesten aldri ser nyheter eller stemmer ved valg. Kanskje fokuset ligger på hva slag positive opplevelses man kan skape for seg selv.

Noen kan ha en medfødt evne til å klare å være positiv, mens andre ikke har det. En person kan være veldig positiv til en filmtrailer, mens en annen person bevisst prøver å unngå å se filmtrailere lang tid før filmene faktisk kommer ut. Hva er det som foregår her?

Enhver person som tillater seg selv å håpe på noe, risikerer senere å bli skuffet. Hvis man føler at man ofte har håpet på at noe skulle være bra, men at det ikke ble det, så vil man kanskje bli veldig forsiktig med å håpe på noe. Den personen som ikke vil se filmtrailere, har kanskje opplevd mye skuffelse av å først bli begeistret over traileren, men senere bli skuffet av å ha sett en dårlig film.

Den personen som klarer å være positiv til en film basert på en filmtrailer, vil kanskje havne i samme situasjon en gang, selv om vedkommende skulle mene om seg selv som en medfødt optimist.

En film vil kanskje handle om shaman Durek som både helten og skurken, selv om det ikke kom frem i filmtraileren. “Ja, ja, men da vil kanskje neste filmtrailer vise en film som faktisk er bra”, vil kanskje den ene personen si.

Hva om virkeligheten var slik at det var en alvorlig mangel på kreativitet og manglende evne å lage script som fungerer godt fra start til slutt hos de som blir gitt de økonomiske ressursene til å lage filmer? Hvis det var virkeligheten, så kan man potesielt oppleve å se en overbevisende filmtrailer, uten at selve filmen var bra. Selv den medfødte optimisten vil komme til å miste sin optimisme for film.


Neste tema er at folk rett og slett har forskjellig smak. Det kan være at en person elsker en film som 10 andre mennesker hater. Jeg har en nevø som elsker TV-spillet “Fortnite”. For meg er det samme spillet fullstendig uinteressant.

Jeg kan forklare hvorfor jeg ikke liker spillet. Jeg synes spillet er veldig idéfattig. Hver runde utspiller seg på omtrentlig samme måte: Man kommer ned med fallskjerm og må velge hvor man skal lande. Alle spillerne finner seg et våpen, slik at de kan begynne å skyte på de andre spillerne. Etter hvert blir området man får lov til å oppholde seg gradvis mindre. Spilleren som unngår å bli skutt vinner.

Jeg kan foreslå for min nevø at det kan være smart å ha en plan, men han insisterer gjerne på i gi blaffen i ha en plan. Å skulle være tilskuer til at min nevø spiller, blir derfor med en gang så kjedelig at jeg ikke tåler det (det ville vært mental tortur for meg). Det går heller ikke an å ha så mye til felles med min nevø, hvis han bruker mye tid på det spillet.

Jeg har tilbudt meg å kjøpe en Nintendo Switch til min nevø (sammen med det jeg tror er de 5 beste spillene), men det takket han nei til. Min gevinst i å gjøre noe slikt, ville ligge i at jeg ville likt å være tilskuer til at noen spilte et spill som jeg regnet for å være enten idérikt, lærerikt eller begge.

Noen vil kanskje bli provosert av at jeg beskriver “Fortnite” som lite lærerikt, men ja, jeg synes det ser ut som et lite lærerikt spill. Et skytespill kunne for eksempel ha noe med virkeligheten å gjøre. I det spillet “Ghost Recon” (det første), blir man plassert ute i skogen. For å unngå å bli skutt, må bevege seg på en intelligent måte. Et slikt spill har kanskje litt mer med virkeligheten å gjøre. Barn vokse opp til å bli gode soldater ved å spille lærerike krigs-spill.

Det er mange spill man ikke lærer så mye av. Mitt hovedproblem med det “Fortnite” er kun det at det er møkk kjedelig for meg, Jeg klarer ikke å ha noe til felles med en person som bruker mye tid på det.

Jeg har hørt folk påstå at man lærer mye sosialisering i spill. Jeg vil stille meg litt skeptisk til det utsagnet, fordi jeg tror man kunne lært mye bedre sosialisering på andre arenaer. Det kan også potensielt også bli et problem hvis man ender opp med å kun klare å være sosial med andre gjennom spill.

Noen foreldre har kanskje et optimistisk syn på hva deres barn kan lære av spillet og gir derfor barnet tillatelse til å spille det ubegrenset mye. Kunne denne optimismen potesielt være en tabbe? Her kommer man inn i en gråsone når det gjelder realistisk optimisme. En person kan påstå at det er realistisk optimisme å la et barn det nevnte spillet uten begrensninger, med begrunnelse i for eksempel sosialisering. Jeg tror ikke det er lurt å være for optimistisk til noe slikt.


Jeg vil avslutte dagens tekst med å skrive litt om meg selv. Jeg har ikke så mange venner. Jeg skulle helst hatt flere. Det er sikkert sant at folk har lettere for å bli venner med folk som en føler som lik seg selv og har ting til felles med. Det kan være at veldig mange mennesker vil føle at de har veldig lite til felles med en person som meg, og at de derfor er uinteressant for dem å være venn med meg. Jeg kan ikke klandre andre folk for å oppleve verden slik. Verden er bare slik at folk velger hva som er rett for seg selv.

Jeg er veldig imponert over teksten “What Is Man?” av Mark Twain (se Wikipedia). Jeg kom til å tenke på at det kanskje er slik at, hvis det var mulig å splitte verden i to kategorier: Den første er de som har enten lest eller hørt teksten og synes den er interessant. Den andre de som hat gjort det samme, men ikke opplevd teksten som interessant. Da tror jeg at jeg har mer til felles med den første gruppen, selv om den skulle være veldig liten.

Jeg regner med at ingen av mine blogglesere har hørt om den teksten (og hvertfall ikke lest eller hørt den). Jeg vil derfor anbefale en LibriVox-opplesning av den teksten. En tekst får etter min mening mer liv, hvis oppleseren er flink (og jeg synes John Greenman er dyktig). Noen kan oppleve teksten som komplisert, men i det tilfelle kan man ta seg god tid på den (for eksempel mindre enn ett kapittel per uke).

Ta gjerne kontakt med meg hvis du har hørt gjennom teksten og liker den. Vi har kanskje mye til felles. Jeg tror det kan være en tabbe å være for opptatt av hverandres alder, når man velger seg venner. Jeg tror jeg kunne blitt god venn av en 70 år gammel person, så lenge man har nok fellesinteresser.

Er det urealistisk å tro at en person noen gang vil ta kontakt med meg etter en sånn invitasjon på en blogg? Ja, det er det jo, men det koster meg veldig lite å skrive det (og det kan jo ikke komme negative konsekvenser av å prøve).


Da har jeg nevnt mye forskjellig i dagens innlegg. At folk er forskjellige er ett av hovedpoengene. Det kan være uproblematisk at noen klarer å være optimistisk om en situasjon eller mulighet. Når det gjelder politikk, kan det være problematisk om folk blir optimistisk for feil type folk. Det er kanskje avhengig av flaks hvis man føler man kan ha faktabaserte årsaker til å være optimistisk for potensielle fremtidige hendelser.

Skuffet

En følelse av å være skuffet, kan være vanskelig å bli kvitt. Man kan også skjønne at det beste man kan få ut fra situasjonen er å forsøke å få tankene over på noe annet. Likevel kan situasjonen være slik at man ikke helt klarer å få tankene over på noe annet. Hvertfall ikke hele tiden.

Hvis det er mange ting som skuffer, så blir det også vanskeligere å få tankene over på noe annet. Skuffelse kommer kanskje som en konsekvens av at man har hatt håp eller forventninger, og at det ikke har kommet noe godt av situasjoner det kunne kommet noe godt ut av.

En person kan forresten også oppleve sin livssituasjon som så fylt med uflaks at det sjeldent eller aldri er noen høydepunkter i den livstilværelsen. Er man skyld i egen fiasko, hvis man ikke finner det gode og det gode ikke finner sin vei til deg? Jeg tror at ordet uflaks godt kan beskrive en situasjon.

Man har for eksempel hatt svært mye uflaks hvis ens virkelighet er slik at nesten alle enten regner deg som en uinteressant person. Hvis man da ikke finner noe interessant å gjøre i sitt ensomme liv, da sliter man.


For min egen del er der nesten uunngåelig å føle på skuffelse, hvis jeg føler at jeg ikke blir vist den respekten jeg mener jeg fortjener. Hvordan skal man håndtere de som viser mangel på respekt? Linus Torvalds sier at man ikke trenger å respektere folk som ikke fortjener respekt (omformulering, se Wikiquote).

Dette utsagnet er jeg i utgangspunktet enig i. Folk som ikke viser andre folk den respekten de fortjener, tar for mye hensyn til sine egne følelser og ikke andres. Hvis de ikke skjønner at de bør gjøre noe annet, så er det ingenting man kan gjøre i forhold til dem.

Se for deg følgende situasjon: Ved et tidspunkt i livet blir du og en annen person venner. Det vennskapet oppleves som viktig. Vennen tar ofte kontakt og du føler at det er et gjensidig viktig vennskap.

Vennen flytter så til et annet land, men kommunikasjonen fortsetter gjennom digitale verktøy. Opp gjennom årene begynner du å føle at det har oppstått et mønster der du er alltid den som tar kontakt og du er aldri den som blir kontaktet.

Denne varianten av et vennskap kan du kanskje tåle så lenge du får svar, men hvis vedkommende alt for ofte bare ignorerer det du skriver, da faller grunnlaget for vennskapet bort. Altså to omstendigheter: 1) Ignorer mesteparten av dine forsøk på kommunikasjon. 2) Har ikke vært den som har tatt kontakt på 6 år og har stort sett ikke tatt kontakt på over 10 år.

I situasjonen som jeg nettopp beskrev, bør man kanskje innse at hvis det ikke finnes noen gjensidig interesse for å holde vennskapet i live og at det derfor er best å la vennskapet dø. Altså, at man slutter å regne vedkommende som venn (og at man også slutter å kontakte vedkommende).


I mitt liv (som vi like gjerne kan kalle Geirireirileiristan) finnes det en del omstendeligheter som jeg ikke kan unngå å oppleve som noe annet enn skuffende. Tidigere i år skrev jeg om hvor dårlig deg gikk med å bruke den Facebook-dating appen for eksempel (og det er ikke nødvendig å kommentere dette ytterligere).

I nyere tid har jeg også oppdaget et potensielt scenario, der det vil være aktuelt for meg å slutte å drive med argentinsk tango. Det selv om jeg (med unntak av covid-19 perioden) har omtrentlig har øvd meg minst en gang i uken, hver uke, hele året, siden oktober 2012, og at jeg en gang satt i tangoklubbens styre.

Det kan være vanskelig for meg å skulle skrive om de ulike årsaker til at jeg føler jeg har grunn til å føle meg skuffet. Nils, som jeg skrev om på bloggen for mange år siden, han er en stor drit (men vil ikke kommentere temaet nærmere).

Til og med hele jordkloden er i alvorlig trøbbel. Noen av jordklodens problemer dreier seg om hvor veldig praktisk for svært mange folk å kaste søppelet sitt i elver og hav, og hvordan det samtidig er veldig upraktisk å rydde opp massive mengder søppel som ligger på 1000 meters dyp.

Mange folk liker kanskje å tenke på seg selv som teknologi-optimister. Hvor langt inn i fremtiden ligger miljøvennlige sko og bildekk? Vil jeg i min levetid kunne se slike produkter lagd av noe annet enn plast?

Det synd at Norge sin nabo i øst har blitt så tåpelig. De driver jevnlig med atomvåpen-trusler. Alle eksperter regner det som utenkelig eller svært usannsynlig at de skal bli brukt. Hva har de så oppnådd med denne trusselen? De oppnår kun å gjøre seg til fiende av hele menneskeheten.


Hva gjøres i Geirireirileiristan, slik at jeg eventuelt skulle å få tankene over på noe annet? For meg har det en stor verdi at det er sol ute. Jeg kan ha glede av å se på fuglene ved elven. Nå for tiden spiller jeg mest banjo og tverrfløyte. Å spille tverrfløyte er etter min mening minst tre ganger så vanskelig som å spille banjo.

Av og til klarer jeg ikke å bruke musikk til å få tankene over på noe annet. Da kan det hjelpe litt å spille et TV-spill. Jeg har hatt litt sansen for spillet “Splinter Cell: Chaos Theory” i det siste. Jeg løser spillet gjerne på feil måte. Hvis det kun er terrorister i en sone, så synes jeg det er mest riktig å la Sam Fisher gjøre dem alle ubrukelig. Om det er 38 terrorister ombord i en båt, så synes jeg det er mest riktig å la Sam kaste alle sammen på havet, selv om det tar lang tid å løse spillet slik.


Kanskje bloggleser gjør seg noen tanker innen for eksempel psykologi eller filosofi når det gjelder skuffelser? Hva med Linus Torvalds perspektiv på respekt? Det var kanskje interessant.

Noen typer humor kan være litt komplisert

Det finnes mye forskjellig typer av humor. I appen som heter "Play Magnus" kan man øve seg på å spille sjakk mot et dataprogram. Det finnes mange forslkjellige vanskelighetsgrader man kan velge.

Selv om appen inviter brukeren til å bruke penger på selve appen, kan man ignorere dette. Jeg syntes det var morsomst å spille mot en slags simulering av en ung Magnus. Jeg tror de besvisst har lagt inn noen humorinnspill der i form av at "han" ikke ønsker å godta det som heter remis (altså et tilbud om uavgjort resultat).

Bildet over (som vises større om man trykker på det) viser hvordan det kan se ut på denne appen. Jeg tar høyde for at en blind person kan finne på å lese bloggen min, så jeg legger til følgende tilleggsinformasjon:

Svart: 1: E3.(Konge)
2: H1, D1, B1, A1, A3, A6.(Dronninger)
3: H8, A8.(Tårn)
4: F8, C8.(Løpere)
5: B8, F5. (Hest eller springer)

Hvit:
1: F2 (Konge)

Det som gjør utsagnet "Beklager, jeg ønsker ikke remis enda. Spill videre!" litt morsom et at jeg i teorien kunne valgt å spille: h1-g2, f5-e7, a3-e3 eller g3, a4-f4, a1-e3, d1-d4 (eller d6, men litt uhøffelig det) , e7-d5, a6-c4, f8-c5, b8-b6, b2-c6, c8-b7, a8-c8, e8-g8 & h8-f8, f8-e8.

Noen vil kanskje sette store spørsmålstegn ved trekket f5-e7. For meg ser den brikken ut som en hest. En litt vimsete hest vil kanskje henge seg opp i at den unge Mangus er litt lav og ikke så høy. Hadde den brikken sett ut som et reinsdyr, så hadde den kanskje vært nødt til å finne på noe annet.

Andre vil kanskje sette spørsmålstegn hvorfor dronningen på A3 skal kunne velge mellom E3 eller G3. Vi kan forstille oss at det var en dronning som var veldig opptatt av det filosofiske grunnlaget i Søren Kirkegaards eksistensialisme.

Jeg forventer ikke at spesielt mange folk skal skjønne så mye av den type humor, men jeg tenkte at det kunne være verd å skrive om likevel. Jeg tror det finnes folk der ute i Norge som vil godta å kalle denne humoren "helt konge".

PS: Å bruke Google translate på dette innlegget vil kanskje fungere ganske dårlig.

Tanker om befolkningsnedgang og dating-apper

Det har vært en del debatter på NRK nylig om både befolkningsnedgang og dating-apper. I en debatt presenterte Fredrik Solvang noen tall om som sa at kvinner bare liker et få antall men. Kanskje var det 90% av damene som likte 10% av mennene. Noe slikt. Jeg fulgte ikke med på resten av sendingen, siden jeg ikke helt skjønte hva debatt-deltagerne drev med.

Jeg begynte likevel å tenke på at det er noe som ikke matematisk går opp. I vårt samfunn er det ikke at en mann er sammen med 9 damer varige langtidsforhold. Kanskje er det riktig å si at ikke finnes et eneste slikt tilfelle. Jeg skjønner svært lite av hvordan ting henger sammen. Kan det for eksempel tenkes at appene er så dysfunksjonelle at folk som kunne passet godt sammen, rett og slett ikke finner hverandre?

Jeg har ikke gitt noen oppdatering siden jeg sist skrev noe på bloggen om tema. En grunn til det er at jeg tror det er stor sjanse for at folk bare blir sinte på meg hvis de skulle ende opp med å lese noe de ikke liker å lese.

For meg personlig føler jeg det er riktig å se etter et langtidsforhold. Jeg mener å skjønne at en app som Tinder i alt for stor grad kun inviterer folk å ville ønske et kortidsforhold og ikke et langtidsforhold. Jeg har derfor tenkt at det ikke er nyttig for meg å være på Tinder. En annen løsing kunne vært mer fornuftig for meg, har jeg tenkt.

I en periode tenkte jeg det var nyttig å være på det jeg trodde kunne være mer seriøse dating sider på nett. Jeg tenkte at søkeredskapene ville være bedre. En dag opplevde jeg at alle disse sidene hadde blitt helt urimelige. Til å begynne med vil de kanskje tilby noen gratis-tjenester som å for eksempel få lov til å se hvem som liker deg, men dette kan de endre underveis.

En gang havnet jeg I en situasjon der to ting skjedde samtidig: De ene som skjedde var de fjernet det som gratis-tjenesten "å kunne se hvem som liker deg". Det andre som skjedde var noen hadde likt meg men at identiteten var helt skjult. Hvis jeg nå var villig til å betale omtrentlig 500 kroner, så kunne jeg få lov til å se hvem det var. Jeg syntes dette var så urimelig at jeg straks bestemte meg for å slette min bruker og jeg mistet all tillit til slike datingsider som ber om penger. Jeg melte jeg etter hvert ut av alle slike sider jeg hadde en bruker. Kanskje gikk jeg glipp av ett godt forslag ved å gjøre dette.

Jeg innså at det er ganske viktig å velge en løsning som er gratis å bruke. En dag fikk jeg høre at Mark Zuckerberg og hans folk, hadde til hensikt å lage en dating-app som var mer egnet for de som lette etter et langtidsforhold. Dette gjorde at jeg fikk mer respekt for personen Zukerberg, og tenkte at han kanskje ikke er så ille som jeg tidligere hadde tenkt. Han er kanskje ikke så ille som folk flest kanskje tror. Jeg fikk også et håp om at de ville klare å lage en god løsning.

Da appen først ble lansert, ble jeg veldig skuffet over av den ikke var tilgjengelig I Norge, så jeg følte at jeg ventet på at appen skulle komme til meg. Da jeg etter hvert fikk prøvd appen selv, ble jeg igjen svært skuffet. De hadde allerede delvis sviktet I forhold til utsagnet til Zukerberg. Ja, det var slik at man kunne registrere seg at man var interessert I et langtidsforhold, men det var også slik at den forslags-algoritmen nesten alltid gav blaffen I det.

Jeg var likevel ikke ensidig negativ til appen. Det var noen ideer der som jeg syntes var fornuftig. Jeg likte at man kunne velge nei til folk to ganger. Jeg følte at dette var veldig nyttig, fordi man ville føle på en mindre press hvis man følte seg usikker om man kunne like en person. I et slikt tilfelle kunne man tykke nei en gang, men la være å trykke nei en gang til. Denne løsningen har likevel føltes som upraktisk. Man får bare lov til å se bilde av den personen man valgte å trykk nei til. Før eller siden kunne det bli aktuelt å forsøke å sammenligne to personer. De som havnet på en andreforsøks-liste, burde jeg kanskje skrevet ned på et ark.

Jeg hatet appen og vurderte å slette den, men så tenkte jeg at den like gjerne kunne ligge der i tilfelle det skulle finnes en kvinne tok initiativet til å like meg. En sjelden gang skjedde det også at en kvinne likte meg, men jeg følte at det alltid var en dårlig match. Det kunne for eksempel dreie seg om en kvinne som allerede var litt gammel og som hadde barn. For meg er det naturlig å velge vekk alle kvinner som allerede har barn. Jeg synes at slike kvinner heller kan prøve matche seg med menn som også har sine barn.

I en periode følte jeg det slik at neste alle som skulle finne finne på å ta initiativet til å “like meg” kanskje mest sannsynlig var svindler-profiler (eller scammere som jeg også kaller det). Altså, profiler der noen har stelt noen andre sine bilder og diktet opp et navn. Jeg ble nesten litt paranoid om at alt som kom min vei var scammer profiler. Jeg kom til å tenke at det må være svært mange scammere I Kina.

Men hvordan kunne jeg skjønne at det var snakk om en scammer-profil? I ett tilfelle var det slik at jeg så et bilde gå igjen og igjen under forskjellige navn og under forskjellig profiler. Her tenkte jeg at det var riktig for meg å rapportere brukeren til Facebook som svindel, men Facebook gjorde ingenting med min rapportering. Jeg bestemte meg etter hvert at det ikke ville han noen hensikt å rapportere svindel i fremtiden.

Det fantes et system for varsler på telefonen I en periode (men en gang I fremtiden begynte jeg å tenke at dette systemet sluttet å fungere riktig, fra et teknisk perspektiv). Av og kom det en melding som sa omtrent noe slikt: “Person liker deg. Gå så se på den”. Tror jeg det vil komme til å være nokk en scammer profil før jeg ser på den? Ja, det tror jeg. Ofte var det også slik at antagelsen om en scammer profil så ut til å være riktig. Og de andre som ikke så ut til å være scammere, så det gjerne ut som om det var noe galt med.

En gang så jeg en profil der jeg ikke med sikkerhet skjønte hva hun bak profilen skrev. Kanskje hun hadde havnet en situasjon der veldig mange menn hadde trykket “lik” og når hun først og trykket “lik” tilbake, så ville kanskje mennene bare si at de kun trykket “lik” ut fra ren nysgjerrighet. De var altså kun interessert i vite om de kunne bli likt og ikke selve personen (hvis jeg tolket det riktig).

Jeg syntes det var greit at hun hadde skrevet dette, med antagelse at det var det hun mente. Jeg er enig at det mest sannsynlig er mange menn som er drittsekker. Jeg har bare en svak forståelse for hvordan appen kan se ut fra damenes perspektiv. Det nyttig for meg å vite hvordan appen oppleves for andre.

Problemet med hennes profil for min del, var at hun ikke presenterte noen som helst viktig informasjon om seg selv. Også når jeg forholdt meg til de forslagene Facebook-algoritmen kom med, opplevde jeg det som sjokkerende vanlig at kvinnene rett og slett ikke presentere noe som helst informasjon om seg selv.

Noen av dem ser ut til å tenke at det er godt nok å kun forsøke å vise ansiktet sitt. I et annet bilde forsøker de kanskje å vise frem kroppen sin. For meg er disse kroppsfikserte folk og jeg bryr meg ikke om sånne personligheter. Jeg har forsøkt å “si det” til Facebook appen mange ganger, jeg begynte etter hvert å dobbelt-mislike folk som var svært kroppsfiksert. Facebook-algoritmen skjønner kanskje ikke så mye av bildene, hvis de i hele tatt bruker slik teknologi.

Appen vet om meg at jeg er opptatt av musikk. Kanskje er det slik det ikke finnes registreringer av damer på appen, som bryr seg om musikk. Kanskje har alle damene som bryr seg om musikk allerede avist meg. For min min det føles det som det rett også slett er umulig å få appen til å forstå at musikk er noe jeg bryr meg om.

I en lang tid har jeg lurt på hvor lang tid ville ta før appen skulle foreslå til meg en person som I det minste kunne se ut som hun var litt opptatt av musikk. Det tok veldig lang tid, men etter hvert oppdaget for første gang en annen person som kunne spille piano.

Da stoppet jeg opp for å tenke litt. Hvis jeg bestemmer meg for å trykke “lik”, hvor sannsynlig vil det kunne være for at hun kunne finne på “lik” knappen tilbake? Det kan være at hun med en gang ville finne flere gode årsaker til å avvise meg og med en gang trykke på “avvis”. Kanskje hun til og med ville bestemt seg for å dobbelt-mislike.

Jeg begynte forresten å tenke på hva slags algoritme-påfunn appen nettopp hadde kommet med. Kanskje den rett og slett kom på det påfunnet å forsøke å vise folk som har samme navn. Liker du denne personen som har dette navnet eller liker du kanskje den andre personen som har likedan navn? Dette hørses kanskje ut som en unyttig idee, men det er kanskje samtidig også den mest nyttige ideen den hadde kommet opp med sålangt (for appen operer antagelig med en lang rekke unyttige ideer og appen blir aldri bedre?)

Da jeg først begynte a bruke appen, så forsøkte appen aldri å forsøke å presse meg med tidsfrister, men jeg opplever at appen per dags dato er slik. Hvis jeg ikke “bruker” appen minst en gang i et tidsrom av circa 3 dager, får jeg melding at jeg ikke er synlig for andre lengre. Å bare se på eventuelle bakemeldinger blir ikke regnet som å bruke appen. Å velge eller velge bort mennesker, er det de aksepterer som "bruk". Meldinger er forresten også uklar. Jeg skjønner ikke om det også kan gjelde en person som har blitt tilsendt en beskjed om at jeg velger å bruke den liker-knappen.

Hvor lang tid vil det forresten egentlig ta før personen kan eller vil ha prøvde ta stilling til om de tror de kan like meg eller ikke. Hva skal man gjøre I mellomtiden? En mulighet er jo også at hun kanskje aldri ser beskjeden.

Hva gjør forresten app-logaritmen I mellomtiden? Har den klart å “skjønne” at musikk er viktig for meg? Det har den jo selvsagt ikke gjort. I hverfall er det det inntrykket jeg sitter igjen med. For meg ser det ut som om logaritmen nå forsøker å matche meg med kun helsearbeidere. Helsearbeid er viktig arbeid, men det kan også være slik at helsearbeider har en tendens til å ikke bry seg så mye om musikk, og hvis det gjorde det, hvorfor skrev de det ikke? Kanskje jeg egentlig prøver å finne en person som klarer å spille på et musikkinstrument.

Facebook-dating appen minner meg litt om YouTube-parodien YouTuberen Hoot lagde for noen år siden kalt “𝙲𝚘𝚖𝚙𝚕𝚎𝚝𝚎𝚕𝚢 𝙽𝚘𝚛𝚖𝚊𝚕 𝚈𝚘𝚞𝚝𝚞𝚋𝚎 𝚄𝚙𝚍𝚊𝚝𝚎”. Kanskje hans sitat kunne like gjerne vært bedre kjent:

“We know that you might not agree with this decicion, but you will accept it.”

Jeg har begynt å tenke at det kanskje er best Facebookfolka får viljen sin med en den deaktiveringen som kommer etter en frist på 3 dager. Da mener jeg at de kan få viljen sin permanent. I praksis blir det for meg å tenke at de hjalp meg med å slette appen via automatikk.


Min niese spurte meg for ikke altfor langt tid siden ganske dierekte hvorfor jeg ikke har en kjæreste. Hun syntes tydeligvis at det var morsom for henne å spørre det spørsmålet. Folk har forskjellig humor. Det er greit. Jeg svarte at hun ikke tregte å stille meg det spørsmålet. Jeg liker ikke det spørsmålet. Jeg undrer meg om når hun blir større, om hun kanskje vil få sansen for å lese blogger og isåfall hva slags blogg. Var det forresten noe godt svar å finne på Internet til det spørsmålet?

Kan det være bra å gi opp på andre mennesker?

Brandolinis lov sier følgende: Mengden energi som trengs for å tilbakevise tull er en størrelsesorden større enn det som trengs for å produsere det (Wikipedia)

Å fortelle tull går fort. Å tilbakevise tullet tar tid. Jeg vil legge til et perspektiv: De som har konsumert og absorbert tullet, har potensielt også vanskelige personligheter. Når de først har begynt å tenke på tullet som sannhet, så ønsker de ikke å vurdere muligheten for at de har misforstått noe, eller rett og slett blitt lurt.

Å få et felles perspektiv på sannheten har kanskje rett og slett blitt et umulig prosjekt. Jeg har derfor begynt å tenke på følgende spørsmål: Er det en god ting å intellektuelt gi opp å på andre mennesker, hvis du opplever at deres forståelseshorisont er for langt unna din egen?


For folk flest føles det kanskje unaturlig å skulle gi opp på andre mennesker. Jeg vil derfor dikte opp et eksempel for å illustrere mitt poeng.

La oss forestille oss et samfunn en med to veldig forskjellige politiske kandidater i et valg: På den ene siden har vi Kim-Trygve Sløyfe som blir ansett som relativt normal. På den andre siden har Per-Sigve Flause som er ganske uvanlig.

Per-Sigve har nettopp holdt en tale der han lover å bruke en nisseslede dradd av regnbuefargede enhjørninger til å fly opp til månen og ta med seg månen ned til jorda. Folkene som har møtt opp for å høre talen er entusiastisk og synger i kor: Hellige Gud-konge Per Flause. Verdige diktator. Månen til Jorda!

Du er kanskje ukomfortabel med hvor lite overlapping av forståelse du har med disse menneskene, men du velger å tro på samtalens potensiale. Du inviterer en Per Flause fanatiker til en samtale på en kafe. Der forklarer du ditt perspektiv: Månen er stor og det er ikke lurt å kollidere månen med jorda.

Per Flause fanatikeren likere ikke det du sier. Du opplever vedkommende som urimelig sint, arrogant og uhøflig. I tillegg har ditt perspektiv blitt avist. Vedkommende er ikke villig til å se på informasjon fra en vitenskapsmann eller faktasjekker, fordi de mistenker at disse kan ha en ondskapsfull agenda.

Du innser at du må prøve en annen inngangsvinkel på samtalen. Du velger å påpeke at Per Flause ved flere anledninger ganske selvsikkert har påstått at 2+2=0. Her må vi vel klare å i hvertfall komme til en felles forståelse av at Per Flause har sagt noe som ikke stemmer, sier du.

Fanatikeren sier da: "Ja, selvsagt er det feil at 2+2=0, men så er det jo også slik at det er riktig at 2+2=0, dette fordi påstanden har kommet fra Per Flauses munn. Per Flause har jo tross alt sakt at han aldri har noen gang har tatt feil. Dessuten har han jo også sakt at han ekspert på absolutt alle fagfelt som finnes på Jorden. Han fremstår som svært troverdig for meg."

Etter en lengre samtale opplever du at Per Flause fanatikeren ikke har justert sitt verdensbilde en millimeter. Du begynner å føle at det er vanskelig å finne noe konstruktiv å bygge på, så du bestemmer deg for å avslutte samtalen.

Du er nysgjerrig på hvor mange mennesker som har til hensikt å stemme på Per Flause, så du leter opp en meningsmålig. Der ser du at det er flere mennesker som har til hensikt å stemme på Per Flause enn det er mennesker som vil stemme på Kim Sløyfe, også kjent som "han normale".

I første omgang føler du et slags dilemma: Du skjønner at du vil bli negativt berørt av kollisjon mellom månen å jorda, hvis det skulle skje. Du skjønner også at Per Flause sine fanatikere rett og slett aldri endrer mening uansett hva du sier.

Man ønsker ikke å leve i en verdenshistorie som er et freak-show, men samtidig må man akseptere at man kun er ett menneske og at man til en viss grad bare må akseptere den verdenshistorien man er plassert i.

Hvis man opplever at det er umulig å skulle klare å finne en felles forståelse med en Per Flause fanatiker, så er det akseptabelt å gi opp på en ambisjon å finne felles forståelse på politiske perspektiver.

Kanskje det er mer nyttig å i hovedsak fokusere på hva man kan ha til felles med folk. Du klarte ikke å bli enig med fanatikeren om politikk, med det finnes kanskje større potensial for å bli enig i tema som dreier seg om for eksempel sport og kultur.

Jeg og Per Flause er uenig i mange ting, men vil kanskje å bli enige i at Messi var flink til å drible, at filmen "Inception" var grei underholdning, eller at Israel Kamakawiwoʻole var flink til å synge. Verdensproblemene blir ikke løst i slike samtaler, men det beste man kan få ut fra situasjonen er å klare å tåle hverdre.

Fantasiløshet

Sist gang jeg pratet med min venn, Pawel, begynte jeg å innse hvor fantasiløs jeg har blitt. Vi snakket litt om Amerika og litt om musikk, men etter det sa jeg til Pawel at jeg manglet ideer til hva jeg skulle snakke om. Dette var nytt. Før hadde det alltid vært slik jeg fant et interessant tema vi kunne snakke om.

Vi snakket om Amerika, selv om jeg egentlig er ganske møkk lei av nyheter derfra. Jeg har ikke engang lyst å nevne navnet på politikeren jeg misliker mest, eller hans ignorante kult. Jeg håper selvsagt at han blir nektet å stille som presidentkandidat på grunn av den amerikanske grunnloven. Jeg forventer at vi får svar i løpet av et par uker.

Det er har også blitt slik at nyhetsbildet domineres av svært triste saker. I lengden blir det psykologisk tungt å forholde seg til nyheter som i hovedsak kun dreier seg om elendighet. Jeg vil likevel være veldig tydelig på at jeg ikke klager på de som jobber i media. De gjør jo i hovedsak en vurdering om de publiserer viktige nyheter. De kan ikke ta for mye hensyn til om nyhetene oppleves som triste eller gode.

Jeg har fått inntrykk av at ganske mange mennesker opplever det som psykologisk tungt å høre om all elendigheten i verden, og derfor velger vekk nyheter. Jeg har heller ikke noe spesielt lyst til å snakke om nyhetsakene.


Når det gjelder musikk har jeg vurdert å skaffe meg en sopranino-blokkfløyte. En grunn til at jeg er nølende, er at jeg ikke føler en veldig sterk lyst til å skaffe en slik fløyte. En annen grunn er at man må være svært forsiktig med instrumentet sitt, hvis man kjøper et kvalitetsintrument i tre.

En blokkfløyte i tre vil bli ødelagt over tid uansett hvor forsiktig man er. Dampen i pusten kan bidra til å bøye på hele instrumentet, derfor kan man ikke spille mer en 5 minutter per dag de første dagene. Instrumentet skal også oljes etter en viss tid i for eksempel valnøttolje.

Hva med en blokkfløyte i plastikk? En slik fløyte koster ikke mer enn omtrent 200 kr, men jeg er litt skeptisk til lydkvaliteten i en slik.


Hva med digital underholdning? Jeg har noen brødre som har foreslått at jeg kunne kjøpt meg en PlayStation 5. Men det ser ut som alle mangler ideer til hva slags spill som er verd å spille. Jeg har også et inntrykk av at mange av de som jobber med å lage spill, mangler ideer til hva skal til for å lage et godt spill.

Jeg har prøvd et spill som heter "It Takes Two". Det er veldig bra, men det er avhengig av to spillere. Jeg synes det bør være minst 5 gode spill på en spillkonsoll for at jeg skal få lyst til å kjøpe den konsollen.

Jeg synes det et litt dumt at noen spill bare utgis på en spillkonsoll. Jeg tror at PlayStation 5 er den beste spillkonsollen, men kunne vurdert å kjøpe en Nintendo Switch, bare på grunn av spillet "Pikimin 4". Det føles litt tåpelig å skulle kjøpe en spillkonsoll bare på grunn av et spill.


Når det gjelder norsk TV-underholdning er det ikke så mye jeg er begeistret for. "Kongen befaler" på TVNorge (basert på Taskmaster) kan være grei underholdning av og til, men det er avhenging om det er interessante deltagere og om oppgavene er interessante.

Jeg syntes andre sesong av "Forræder" på TV 2 (basert på De Verraders) var interessant å følge. Jeg syntes at Victor Sotberg kunne fortjent å vinne, men han fikk en veldig synlig psykisk knekk.

I sesong 3 syntes jeg at ingen fortjente å vinne. Jeg opplevde det slik at de lojale var dårlige til å avsløre forræderne og at forræderen hadde strategier som ikke var langsiktig gode. Jeg begynte å føle på en skepsis om eventuelle fremtidige sesonger av dette konseptet vil komme til å være god underholdning.

"Kompani Lauritzen" er kanskje det mest solide av norske reality program. Det er en av svært få program som er funnet opp i Norge.

Jeg synes humor som sjanger gjør det dårlig i Norge for tiden. Det er lenge siden jeg har sett en god parodi på en kjendis. For eksempel innen sjakkmiljøet er det mange skikkelser man kunne laget parodier av.

Norsk underholdningsbransje er kanskje litt fantasiløs. Det ser ut som alle andre i Norge aldri blir lei av sangkonkurranser, spørrekonkurranser, talkshow og en eller annen form for kjendis-reality. Disse kategoriene er så dominante at, man føler at det er det eneste man kan velge i.


Da har jeg delt noen tanker i dagens innlegg. Man unngår nyheter fordi det er for mye elendighet der ute i verden, og da vil man heller ikke snakke om nyhetene. Jeg har vurder å kjøpe en sporanino-blokkfløyte, men føler ikke per dags dato nok inspirasjon.

Jeg kan forsøke å løse problemet med fantasiløshet med å finne digital underholdning. Jeg vet ikke av nok av gode spill til at jeg føler det kunne være verd å kjøpe en spillkonsoll. Jeg synes også det er relativt tynt med god norskspråklig underholdning på TV. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke om, og jeg føler meg ganske fantasiløs.