En blogg som ble dårlig

Når jeg tenker på min egen blogg, så tenker jeg at den ble så dårlig at den er ureparerbar. Ingen vits å lese innlegg fra 2011. Jeg tror jeg på en måte endte opp med å foreslå at kristendom er som fantasi, og at jeg foreslo mer fantasi til noe som kanskje er fantasi. Så tenker jeg at det var galt av meg å skrive den slags.

Jeg skrev også en del innlegg som jeg fant opp som ren fantasi (noe jeg og påpeker er fantasi), som jeg egentlig tror er dårlig. Ved å nevne noen faktisk eksisterende stedsnavn, så kan man kanskje finne på å tro at det er noe ekte ved det jeg skrev(noe jeg sterkt tviler er mulig), men det er bare rent tøys.

I en periode var jeg opptatt av det jeg kalte klokeboken. Ideen bak var å lage en bok der jeg samlet ideer som jeg mente kunne være interessante perspektiver, kanskje "klok". En litt vel ambisiøs tanke, tror jeg. Ideen bak er kanskje grei, men jeg tviler på at jeg har endt opp med å skrive noe spesielt betydningsfylt. En kritisk meg, ville før i tiden kanskje tenke "hva har man hvis man ikke klarer å finne interessante ideer i livet? Hva har man hvis man ikke klarer å finne noe som er spesielt sant?". Likevel... jeg har hverken skrevet eller lest noe i boken min på lang tid. Jeg tror kanskje jeg har endt opp med å legge det fra meg. Kanskje for godt.

Jeg selv har vel ellers endt opp med å bli ganske ambisjonsløs. Den ambisjonen som sist døde ut var å bli god i en kampsport og kampkunst kalt Qwankido. Før det døde ut ambisjonen om å forstå noe viktig ved samfunnet og dets utvikling. Hvis det er noe som jeg tenker er spesielt sant, så er det at det meste er ganske uforutsigbart. Helt opplagt og ikke så spesielt klokt sagt, ville en kritiker muligens sagt.

Ganske uforutsigbart hvor lenge bloggen vil vare. Jeg registrerte bloggen på blogspot helt bevist for jeg hadde bemerket at det var eid av google. Per dags dato er google ganske dominerende på nettet. Hvis google på en eller annen går konkurs så kan det hende at bloggen blir slettet. Jeg er ikke spesielt skolert i IT, men jeg kan forestille meg det som en mulighet at den plassen, hvorhen det er bloggen er lagret, så kanskje det eksploderer eller blir ødelagt av slitasje av en eller annen grunn. Kanskje blir det krig, slik at man strategisk bomber lagringsplassen, eller kanskje tilfeldig terror.

Altså... På hvilket tidspunkt forsvinner bloggen? Eksisterer bloggen i år 2350? Hvem kan finne på å lese bloggen min da? Tipp-tipp-tipp-noe-barnebarn? Vel... Jeg tror mange anser det som idealet eller normen er at man som får flott jobb, hus, kone og barn og den slags. Likevel tror jeg kanskje at jeg er den type menneske som ikke ender opp med noe slikt, altså kone og barn. Slikt er kanskje fint, men å ikke ende opp med slikt i livet, det er kanskje greit det også.

Mer forklaring trengs kanskje. Mennesket er stort sett ikke som dyr og fugler. Jeg vet ikke hvordan for eksempel pingvinhjerner fungerer heller, men jeg kan forestille meg at det er omtrent slik: Hann pingvin ser en hunn pingvin, og hunnpingvin ser hannpingvin, og de vurderer "pingvin av av motsatt kjønn. Skaffer fisk akkurat som meg. Det får bare fungere". Mennesket vurderer gjerne mer, kanskje i hovedsak de ord som uttrykkes, som til en viss grad forteller hvem de er, om de har gode kvaliteter, gjør gode vurderinger, er vennlig, hensynsfull og så videre, eller om de har det de oppfatter som negative kvaliteter som for eksempel ubehagelig, mistroende, slem, klagende, utidsriktig, vulgær, stupid, barbarisk, skamløs, sladrende, arrogant, feig, ondskapsalliert og så videre. Jeg vurderer stort sett ikke andre folk. Like greit ikke bry seg.

Det virker for meg at det likevel er ganske enkelt for en del mennesker å finne en eller ei å være med. For eksempel fra tv programmet paradise hotel. En mann og ei dame møtte hverandre i dette reality tv programmet og så ut til å oppriktig være glad i hverandre. De ble vel intim med hverandre der også. Jeg har gjort med den tanken at det ville fått snåle konsekvenser om deres aktiviteter under tv-programminspilling førte til graviditet. Ungen ville hatt spesielt dokumentasjonsgrunnlag på under hvilke omstendigheter han eller hun ble til.

Mitt poeng: folk er forskjellige. Jeg har gjort meg den tanken at jeg kanskje kunne finne på å bli sammen med en person jeg kanskje ikke liker, hvis jeg blir 50 år gammel og fortsatt ikke endt opp med noen jeg liker. Jeg tviler på at noe slikt vil skje. Så...tipp-tipp-tipp-noe-barnebarn, som kanskje leser dette gitt at bloggen ikke har blitt slettet med årene: "har dere forvekslet meg med en annen Geir?"

Og... Robot som kan bygge korthus ennå ikke oppfunnet? Tenkte meg det. Hvem i all verden ville finne på å bruke ressurser på noe slik?

Begynne å blogge igjen...

Det har vært lite blogging i de siste månedene. Bloggleser lurer kanskje på hvorfor. Jeg ble syk på våren i år, men jeg er ikke syk nå lengre. Årsaken til jeg ikke har blogget av nyere tid, er kanskje litt fordi jeg har mistet litt troen på bloggen. Siden jeg har skrevet så lite så har kanskje bloggen blitt glemt av de få lesere som leste. Hva kan jeg skrive som folk ville gidde å lese? Vet ikke.

Psykolog
Siden jeg hadde vært så syk på våren, fikk jeg tilbud om psykolog på høsten. Gi det en sjanse, mente familie. Hos psykolog fortalte jeg om at jeg ikke var så ivrig lengre, at jeg hadde blitt mer passiv. Kanskje er det naturlig at man blir slik, hvis man har opplevd å ha vondt over lengre tid. Videre fortalte jeg at jeg opplevde hverdagen som fylt av bare ting som jeg må gjøre, men ingenting jeg har lyst til. Jeg har ikke tro på det jeg holder på med når jeg studerer pedagogikk. Jeg er ikke så glad i qwan ki do lengre. Følelsene er bare hva de er, og det kan man ikke gjøre noe med kanskje.

Til det jeg sa, svarte hun psykologen som regel: "Fortell mer om det". "Det kan jeg forstå er tungt". "du sier... Hva tror du selv er årsaken til at det er slik?" "Hva skal til for at ting skal bli bedre?"

Jeg sa til hun at jeg opplevde psykologtimen som om jeg forteller om hvordan jeg opplever min livssituasjon og at hun ikke har noen forslag ut fra det jeg forteller. "Jeg trenger lengre tid til å bli kjent", sa hun. Men etterhvert som jeg kom til flere og flere psykologtimer, kunne hun ikke si det lengre. Det ble til at jeg gikk til psykolog annenhver uke i stedet for hver uke. "Du må gjerne gå før tiden, hvis du føler for det", ble en standard setning hun sa. "Det går fint", svarte jeg. De oppsto stadig flere øyeblikk der ingen av oss sa noe. "Jeg har fortalt om meg selv, og vet ikke hva mer jeg skal si, og jeg har ikke selv forslag til hvordan jeg skal bedre ting. Kanskje noe med basis i motivasjons-teori kan brukes til å hjelpe meg?", fortalte jeg. Hun hadde ingen forslag. "Du trenger kanskje ikke samtaler", foreslo hun. Jeg tror jeg er enig.


Utdanning
I høst har jeg fag som heter "pedagogisk psykologi", "Innføring i samfunnsfaglig metode", "Deltagelse og mestring i grupper". Foreløbig føler jeg at jeg ikke mestrer noen av disse fagene. Pedagogikkfag er kanskje ikke så idiotsikkert som jeg tidligere hadde trodd. Det er mange teorier som man selv skal skjønne hvordan skal fungere i praksis. "Sosial kognitiv teori", "Sosiokulturell teori", "kognitiv teori", "Konstuktivisme". For eksempel man kan lære ved å observere andre. Hvordan bør man legge opp til læring i et klasserom, hvis man mener at denne form for læring er god læring? Finnes det problemer ved slik læring? Urg... Jeg føler at det er lagt opp til blir skyld i egen fiasko. Ikke så lenge til eksamen...

Jeg vurderer om jeg heller skal studere for å bli lærer. Jeg er altså på ingen måte overbevist om hva jeg vil bli, hvordan det skal bli med fremtid.

Meningen med livet

Hva er det som gjør at man eksisterer? Kropp og sjel? Finnes det sjeler uten kropper eller kropper uten sjeler? Er årsaken til eksistensen noe mer en mor og far, som for eksempel Gud? Finnes det en mening?


Jeg tror meningen med livet er å slippe lidelse, og få oppleve tilværelsen med nøytrale følelser eller oppleve gode føleleser. Årsaken til opplevelsene bør også være slik at det ikke fører til en senere lidelse. Hvordan kan man så få det?

Noen opplever lidelse som de selv ikke kan gjøre noe for å lindre smerten. Kanskje er også smerten slik at den aldri vil gi noe tilbake. De opplever kanskje at de må holde ut og vente på at livet en gang vil gi noe bedre. Samtidig opplever de det som en uvisshet om de i noen gang vil få det bedre. De vil ikke skuffe familien med å forlate verden.


Lever slike mennesker et meningsløst liv? Det virker i alle fall som om det. Det virker faktisk som om det å oppleve et meningsfylt liv eller ikke, avhenger av flaks.

Er det ikke urettferdig om noen skal få lov til å oppleve meningsfylte liv, mens andre ikke får det? Det virker for meg som meget urettferdig. Om Jeg var Gud så hadde jeg sørget for at alle fikk leve meningsfulle liv.

Håpet om lykke i lykkehagen

Jeg retter en tanke til Gud: Kan jeg ikke bare ha det godt for resten av livet? Er det til nytte å rette tanker til Gud? Hvorfor retter jeg meg mot Gud for å finne lykken? Kanskje fordi jeg oppfatter meg som menneske som ikke klarer å finne lykken selv. Når jeg leter etter lykken så blir det som en krangel som ikke fører frem til noe som helst. Jeg gidder ikke krangle mer for å finne lykken.

Noen mener kanskje at man må føle litt på det onde for å føle på det gode. Jeg synes jeg kunne bare føle på det gode, fordi ser jeg ingen verdi i å ha gjennomgått vonde ting. Ellers mener jeg at jeg har gjennomgått nokk av det vonde for resten av livet allerede.

Nå for tiden føler jeg meg litt som et blankt ark som ikke vet hvor lykken skal komme fra. Årsaken er kanskje det at jeg har gjennomgått ting som er tungt for sjelen. Bruke mindre enn 1% av tiden til å tenke på fortid og fremtid, er kanskje det som fungerer når man har hatt en nedtur-periode.

Trenger man årsak til lykken? Kanskje ikke. Lykken kan oppstå som en følelse som varer i noen få sekund mens jeg sitter i en bil og kjører hjem sammen min far. Hunden har vært flink å gjete sauer. Lykken bare eksisterte uten at jeg selv så noen årsak til lykken.

Kanskje hjelper det å forsøke å tenke seg selv til lykke...
"Nå skal jeg være lykkelig"
"Bare vær glad!"
"Åpne og hold åpen døren for de gode opplevelser"
"Klokken 8 startet gladperioden, nei forresten det var i går"
"Lykken kommer til meg, i stedet for at jeg kommer til lykken"