Vårtelttur med gjengen

Lørdag dro jeg, Nils, Kristian, Roger, og Rogers sønn på tur i Steintjønna i nærheten av Jonsvannet, Trondheim. Nils var den eneste som ankom med skumgummimadrass:

Og la så ting til rette for seg selv:

Kristian vurderte å gå for en enkel hengekøye løsning.

Jeg la en jerven duk på bakken, og så meg fornøyd med det.

Det skulle vise seg at det ble kun meg som gikk for er slik løsning, mens resten gikk for telt.

Kristian, Nils og Roger benyttet en del tid på å fiske, mens jeg lå på jervenduken og sanset naturens inntrykk i form av en bekk i det fjerne, to-tre ulike fuglekvirtrelyder, planter, furutrær og en blå himmel med noen få skyer på. Vi ble ikke plaget av noen insekter.

Etter hvert var det tid for å lage seg mat. Alle bortsett fra Nils hadde med seg sitt eget stormkjøkken. Jeg spiste hamburger, pølse og ostesmørbrød i løpet av kvelden, og lyttet forøvrig på musikk som Nils og Kristian hadde på mobilen. Musikken ble spilt av på en høytaler som tok tråløst blåtann signal fra mobilene.

Jeg sa at omtrent all musikk er greit for meg, så lenge det ikke blir å spille de samme sangene om og om igjen. Variasjon i musikk ble i likevell ikke som jeg håpet på. Nils spilte Daft Punk musikk over og over, og klarte aldri å holde styr på hvor mange ganger han hadde spilt den samme musikken. Noe fele-tekno opplegg som Nils kalte for dubstep, ble også spilt utallige ganger. Jeg innså med meg selv, at jeg kanskje var noe kravstor da jeg forventet en variasjon i musikken.

Roger presterte å få en fisk på kroken om kvelden, og delte da en aldri så liten smakeprøve for alle sammen. Det var en passe liten ørretfisk som var rød i fisken. Til slutt...

Alle slo opp telt, utenom Geir
som slo leir i et kamuflasjereir

En slakk bloggeir

På dette bildet sitter den slakkeste blogger i nabolaget. Knapt i livet, barely alive tenker jeg når jeg ser bildet. I helga var mine brødre Sindre og Brage i Trondheim. Sindre kom også med sin datter Nora og sin kone Lisa. Jeg kan med stor trygghet si at jeg var den minst populære onkelen til Nora. Det skal sies at jeg også gav opp å prøve å være noe populær, og jeg vurderte nesten å heller være litt småslem (men det ville vært for dumt).

Det var likevel litt sjarmerende å se på en ung sjel som mitt onkelbarn, fri for bekymringer, springe rundt på den grønne vårplenen hjemme hos mor og far, kaster en ballong opp i luften og synger "i en rosa helikopter".

På søndagen var jeg på joggetur med Kristian og Brage. Jeg vurderte siden at jeg kunne være initiativtaker for faste tidspunkter for senere joggeturer. Mens jeg nå sitter i denne hvite ikea stolen, tenker jeg på det med å såkalt brenne for noe, det å ønske noe sterkt. Toppidrettsutøvere hadde ikke gadd å trene hardt om de ikke hadde et ønske om å vinne. Og de som er fanatisk opptatt av et fotball-lag, de bare er det... Selv midt i den syriske borgerkrigen gjennomføres fotball liga sesongen (wikipedia link). Det finnes til å med de mer sære sjeler som brenner for å reise og bosette seg på planeten Mars.

For noen dager siden så jeg på forskjellige video-søknader av folk ønsker seg til Mars (mars one link). Når jeg ser på planen til Mars One (link), skjønner jeg ikke at noe vil til mars i det hele tatt. Forøvrig tror jeg det er usannsynlig at det hele blir gjennomført. Sett det til side, hva ville i følge meg være et minstekrav for å dra dit? Jeg tror man bør være minst 75 år, og i svært god helse.

Jeg tror virkeligheten ved å bo på mars ville innebære at man må bo i et trangt areal, og at man får muligens sjansen til å se en kald og trist solnedgang (link wikimedia). Og at det vokser ikke noe som helst noe sted (link mikimedia). Kolonien vil kanskje bli en trist gjeng som, kjeder seg, savner Jorden, men vet at de ikke får dra hjem.

Dagens innlegg har ikke noe annet poeng enn at bloggeir, er en av disse sjeler på jorden som per dags dato, ikke brenner for noe som helst. Og at jeg forøvrig undrer meg over andres entusiasme, hvordan den er mulig. Eneste jeg kan komme på som inspirerer meg er å se grønne trær og skyfri blå himmel på en normalt temperert og mild vårdag.

Den runde kloden

For en stund tilbake begynte jeg å lete etter gode gamle kart på wikimedia commons, for å finne ut når kartene begynte å bli riktige. Jeg syntes følgende kart, lagd av John Pinkerton i 1818, så veldig korrekt ut:

Disse folka som lagde kart på den tiden, tok utgangspunkt i stjernene. For å vite hvor riktig de tok, må man vel ty til dagens teknologi, og reise oppover... (bilde 2003) og oppover... (bilde 2002) og oppover ... (bilde juni 2012) Å reise lengre bort fra jorden, for å ta bilde, er neppe særlig fruktbart: (bilde desember 1958) Jeg har forresten ingen visdomsord, når det gjelder den runde kulen kalt jorden. Vi ble vel circa 7 000 000 000 mennesker på jorden i 2012 en gang, og det er ca 7-dobbelt så mange mennesker som det fantes tidlig 1800 tall, da Pinkerton lagde sitt kart. Jeg tror det ville være klokt dersom det var en global 2 barnspolitikk. Altså hver mann og kvinne fikk maksimum 2 barn, iløpet av sitt liv, slik at verden etter hvert får en ideal befolkningsmengde.

Jeg tror det er kun i Europa og Sør-Korea og Japan det er null vekst (gapminder). Det er ingen befolkningsvekstsregler i disse landene, men i f eks Japan og Tysk synker befolkningen. Det kan nesten virke som om sammenhengen er at i land der gjennomsnittlig tid brukt i skole nærmer seg 14 år blant den yngre generasjonen, fører til å det blir land der det er stagnasjon eller tilbakegang i befolkningsveksten. (Om korrekt, så ville kanskje 14 år skole for kvinner i alle verdens land, føre til en stopp for befolkingsveksten?).

Min alternativ forklaring, er at kvinnfolkene i Japan har blitt så kravstor, at ingen mannfolk er bra nok, og det benyttes mye tid på å dyrke og surre med ideer om romanse hos kvinnfolkene, slik at dette fører til et stopp.

Jeg undrer meg litt på hvordan det skal gå med kloden dersom innlands isbreer smelter mye. Et land som Bangladesh, ville slite, dersom det skulle skje. Det landet, er etter min mening kraftig overbefolket, med omtrent 1000 mennesker per km² i et areal på ca 150 000 km², og en total befolkning på omtrent 150 000 000. Omtrent hele landet er mindre enn 12 meter over havoverflaten, og om havnivået skulle stige bare 1 meter, så ville 10% av deres nåværende landareal forsvinne i havet (wiki link). Havnivået vil sannsynligvis stige sånn ca 20 cm på 100 år, antar jeg. Bangladesh er et fattig land, og de har neppe råd til å bygge seg flytende byer.


Men nok om slike ting...
Det er vel mer interessant en aldri så liten lokal hendelse. Bloggleser Nils gjorde den utmerkede prestasjonen å vinne løpet Ranheim rundt, et gateløp på 6, 5 km der "Fløystad holdt ledelsen helt inn og vant på tiden 22.49,2. " (se link Ranheimsavisa)